Laster...
«Rom 66» - 2022
«... denne gang treffer Robertsen der hun skal.»
«Det er en interessant og til tider intelligent bok om å finne seg selv seksuelt, men også som menneske.»
– Nancy Øvrehus, Stavanger Aftenblad
«Rom 66» - 2022
«Å lese sexscenene til Robertsen er hot, det må jeg medgi. Hun er dreven.»
«Å skrive om sex uten at det blir kleint må kunne regnes som en prestasjon, og Rom 66 ligger nærmere Lars von Triers Nymphomaniac enn Fifty Shades of Gray. Romanens tilfang av referanser og kulturell klangbunn har et høyere intellektuelt ambisjonsnivå, noe som er et frisk pust i norsk prosa.»
– Thula Kopreitan, Morgenbladet
«Rom 66» - 2022
«Gjennom karakterenes liv later Robertsen til å ville vise at sex alltid er eksistensielt. Ved å la det seksuelle være navet i kvinnenes liv og tanker, snur Robertsen om på årsaksforholdet: Sex er aldri sekundært i et kvinneliv, men later derimot til å være den primære drivkraften som får relasjoner til å forrykkes, forandres og forsvinne.»
«Det er deilig at Robertsen lar sine karakterer være hemningsløse, og aldri tvinger dem til å være moralske eller politisk korrekte. Når karakterene vil bankes, fylles – begjæres og nytes, er de mer urolige for hvordan driften vil påvirke dem selv, enn hvordan handlingene leses av medborgere og samfunn. De er alle beredt til å ofre det konvensjonelle for å oppleve det spesielle.»
– Tora Sanden Døskeland, Bokmagasinet, Klassekampen
«Silkestrå» - 2021
«Mossige demonstrerer hvordan romanformen kan bidra til å utforske tematikken rundt oppvekstvilkår og ekstreme handlinger på andre måter enn sakprosaen, gjennom å rokke ved grensa mellom det normale og ekstreme – hvor grensa starter og slutter.»
– Tora Ask Fossen, BLA Bokvennen Litterær Avis
«Silkestrå» - 2021
«(...) en urovekkende ferieskildring av en alvorlig dysfunksjonell og konfliktsky familie. »
– Janneken Øverland, Klassekampen
«Men hvordan skal jeg gråte når det blomstrer så voldsomt langs veiene?» - 2021
«[...] et spill levende sørgeskrift fullt av varm rastløshet og inderlig livsvilje.»
– Elisabeth Frøysland Pedersen, Morgenbladet
«Kroppen er en morder» - 2020
En tankevekkende og sterk debut (...) Jeg fanges også av det sårbare som kommer fram i hovedpersonen Kittys tanker. Og den dobbeltheten som ikke gir noen entydige svar. Som handler om livet selv.»
– Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen
«Kroppen er en morder» - 2020
«Modig debutant skildrer hvordan fertilitetsindustrien kurtiserer barnløse par. (...) Kroppen er en morder vokser til en viktig bok (...) «Babyprosjektet» begynner nes-ten som en lek. Den ene kvinnen (Nina) har alltid ønsketseg barn, men Rikshospitalet gir dem små forhåpningerom å kunne tilby en donor med den ønskede hudfargen. Nina har bakgrunn fra Midtøsten og vil at donoren skalspeile også hennes opphav. De begynner å orientere segi internasjonale donorbaser.I denne fasen er romanen lys og underholdende. Forfatteren lager mye moro med det spissfindige donorsøket. Nina har ikke lyst til å føle seg som «en au pair» når hun går sammen med ungen, mens Kitty er redd for at ungen vil kjenne en «bitte liten motvind» hvis «hen er brun».Slike forestillinger om «motvind» og «medvind» løper som fine ledetråder gjennom romanen. Byng bruker dem for å reflektere over alle de små signalene barn får fra omverden, de kan være nesten usynlige – som vind – men preger oppveksten likevel.Hensynet til barnets livsfølelse er et tilbakevendende motiv. I slike partier trekker forfatteren på både egen og hovedpersonens profesjon. Ettersom Kitty har psykolog-utdannelsen og jobberfaring fra Danmark, er mindre deler av romanen skrevet på dansk, nok et festlig innslag for de av oss som leser nabospråket med glede.
Gradvis får babyprosjektet en tvetydig klang. Jakten på den perfekte donor får menn til å fremstå som avlsdyr på en markedsplass. Men det er særlig den fysiske nedbrytningen av forsøkskroppen som skildres så hjerteskjærende. (...)Kroppen er en morder har både eksistensiell og politisknerve. Kitty Byng går til det uvanlige skrittet å flette fors-kning inn i romanformen, studier som viser hvor belas-tende det er med assistert befruktning og hvor ofte be-handlingen mislykkes.Slik blir denne boken et varsel om at kommende libe-raliseringer øker sjansene ikke bare for familieforøkning,men også for fortvilelse.»
– Ingunn Økland, Aftenposten
«Kroppen er en morder» - 2020
«Kitty Byng veksler elegant mellom alvor og humor i en debut om reproduksjon, kjønn, skeivhet og rasisme. (...) I noen nærmest essayistiske partier, som også er romanens desidert sterkeste, knytter Byng slike evolusjonspsykologiske argumentasjonsmønstre opp mot homofobi, kjønnsstereotypi og (hverdags)rasisme. Samtidig bruker hun dette til å harselere med Kittys frustrasjon over å være den eneste i huset som rydder. I disse partiene veksler Byng mellom tungt alvor og lett humor på svært elegant vis.
Til tross for tittelen, framstår Kroppen er en morder på denne måten som en varm og lett roman, med til tider hoppende forelskede skildringer som «hjertet mitt rant over med jeg elsker deg allerede i september».Det mest imponerende med romanen er likevel hvordan Byng binder sammen de nevnte filosofiske utgangspunktene. Hun utforsker tilhørighet og slektskap, barnlige traumer, hun spør hvorvidt tvillinger der den ene dør i magen føler på en tomhet hele livet, og om det er mulig å trene hjernen til å ikke kjenne fantomsmerter. Det hele kulminerer i bekymringen for hvordan et barn vil ha det med dem som foreldre, og i håpet om å klare å være et puslespill barnet passer inn i som brikke. Hvis de da klarer å bli gravide.»– Oda Vige Helle, Klassekampen
– Janne Karin Støylen, DAG OG TID, 28.06.2019«Hva vil folk si» - 2020
Der filmen synes den tause desperasjonen gjennom blikk og mimikk, får vi ta del i tankane som rasar gjennom hovudet til Nisha i romanen.
Tankestraumen har lyriske innslag. Rytme og gjentakingar skaper pusterom i den hektiske og høgdramatiske handlinga (...)
«Hva vil folk si» - 2020
Det hender bøker blir filmer. Og det hender filmer blir bøker. Sånn som denne. Det er ikke alltid det er like vellykket – verken ene eller andre veien. Men her er det det!
(...)
«Hva vil folk si?» er godt skrevet, lettlest og med en driv, som gjør at du bare må lese videre. Jeg leste den på en kveld, men den slipper ikke taket. Dette er både en viktig og en god bok. Og temaet må vi tørre å snakke om, for som Iram Haq sier i et intervju: «Dette må aldri skje mer».Les boken!
– Anita B. Steigre, Hammerfestingen
«Lykke til med det» - 2020
Dette er absolutt ingen spenningsbok slik som jeg vanligvis leser. Derfor gikk det litt tregt i starten, men etterhvert kunne jeg ikke slutte å lese. Historien er veldig fin, varm og rørende og tar for seg viktige temaer som slanking, komplekser og eget selvbilde.
– Anne-Lise Johannessen, Hverdagsnett
– Cathrine Krøger, Dagbladet, 29.11.2019«Slipp meg fri - Om terapien etter seksuelle overgrep og vold» - 2020
«Boka «Slipp meg fri» viser at Angelica Kjos er et usedvanlig menneske med en usedvanlig styrke. Utgivelsen kunne blitt en spekulativ og etisk betent utgivelse. Slik framstår den ikke. Boka er ment for alle, men spesielt rettet mot terapeuter og studenter. Der er det et skrikende behov for gode lærebøker.»
– Therese Doksheim Skaug, Dagbladet, 11.11.2019«Slipp meg fri - Om terapien etter seksuelle overgrep og vold» - 2020
«Angelica Kjos (29) ble fortalt at hun burde søke uførepensjon, at hun var for traumatisert for behandling. I dag er hun mamma, samboer og ansatt i Barnevernet. Slik fant hun riktig psykolog som hjalp henne.»
– Hilde Unosen, Dagsavisen, 09.11.2019«Slipp meg fri - Om terapien etter seksuelle overgrep og vold» - 2020
«15 år gamle Angelica stoler ikke på noen. Hun driver med selvskading, ruser seg. Er suicidal. Ønsker egentlig bare å dø. Så møter hun Atle.»
– Lena Eidem, Rus og Samfunn, 06.11.2019«Slipp meg fri - Om terapien etter seksuelle overgrep og vold» - 2020
«Hvordan kommer man seg tilbake til livet etter ha blitt solgt som barn, i årevis utsatt for grov vold og seksuelle overgrep og gjort rus til sin måte å overleve på? Det vet Angelica Kjos noe om. I langvarig terapi hos Atle Austad har hun lært å sette grenser og å ta regien over seg selv. Og å sette ord på følelser. Nå har hun skrevet boken Slipp meg fri sammen med sin psykolog.»
– Camilla Blok, TV2.no, 04.11.2019«Slipp meg fri - Om terapien etter seksuelle overgrep og vold» - 2020
«Angelica Kjos' beskrivelser av det hun ble utsatt for i barndommen, ble til tider for sterkt for terapeuten hennes.
– Hun er uten tvil det mest traumatiserte mennesket jeg har truffet, forteller Austad om det første møtet med Angelica for snart 15 år siden.»
«Historien om Arthur Truluv» - 2019
«Et unikt vennskap mellom personer som under vanlige omstendigheter aldri ville blitt kjent. Denne vesle, mektige romanen er beviset på at det burde de.»
– People
«Historien om Arthur Truluv» - 2019
«Frodige, komplekse karakterer. Bevegende uten å være sentimental, (…) denne fortellingen vil røre ved lesernes hjerter.»
– Booklist
«Historien om Arthur Truluv» - 2019
« … masse sjarm og minneverdige karakterer. Leserne kommer til å bli grepet av denne fortellingen om hvordan vennskap kan oppstå på tvers av generasjoner, og den viser at det aldri er for sent å finne noe å leve for.»
– Publishers Weekly
«Historien om Arthur Truluv» - 2019
«I mange dager etter at jeg var ferdig med boken, følte jeg meg oppløftet, og jeg har anbefalt den til alle vennene mine.»
– Chicago Tribune
«Historien om Arthur Truluv» - 2019
«En vakker, rørende og klok bok.»
– Femina, Danmark
– Line Schrader, LUBs nettside (Landsforeningen uventet barnedød), 21.08.2019«Å sørge» - 2019
Dette er en bok vi i LUB varmt kan anbefale til alle som ønsker å lære mer om egen eller andres sorg, hvordan de kan møte seg selv og andre, og hvordan finne fram til et helt og godt liv der det er plass til både det vonde og det gode. For det å sørge handler nettopp om tap og sorg, kraft og håp.
– Frode Thuen, A-magasinet, 24.05.2019«Å sørge» - 2019
Boken består av enkelthistorier, innsiktsfulle betraktninger og refleksjoner, faktakunnskaper og nyttige råd og tips. En selvhjelpsbok i ordets beste forstand. Den henvender seg også til alle som står rundt og virkelig ønsker å være til hjelp og støtte for de etterlatte.
Boken reflekterer over hvordan det kan komme noe verdifullt ut fra et tragisk tap, hvordan det meningsløse også kan gi opphav til noe meningsfylt og hvordan det er mulig å leve et godt liv, selv om det også rommer smertefulle tap. Her er det mye å grunne på, for alle og enhver som har levd en stund og som har erfaring med livets gleder og sorger.
– Helene Larsen, Aspergerinformator.com, 09.03.2019«Å sørge» - 2019
"Det er en vakker, men fullt realistisk bok.
Kristianes personlige erfaringer setter farge på det faglige språket og gjør at hun mestrer å skrive sant, nærgående og ektefølt om temaer mange synes det er vanskelig å snakke om.
Dette er en bok jeg tror kan hjelpe mange som står i sorgen, enten man har opplevd dødsfall eller hvit sorg. Boken trekker opp linjer mellom det friske og det syke og gir forståelse og kunnskap der man føler seg maktesløs. Jeg tror boka gjør meg til en bedre venn for mennesker i sorg."
«Å sørge» - 2019
«Sorg er så mangt, denne bokas beskrivelser er gode – anbefales!»
– Tove Gundersen, Rådet for psykisk helse
«Famlere» - 2018
"Novellene har spra°k som kler typene."
– Guri Hjulstad, Trønderavisa
«Famlere» - 2018
"De aller beste novellene er den første og den siste. De handler om en reise en person gjør til Israel og Palestina – den ene som fiksjon, den andre i form av en dokumentarisk novelle der en journalist intervjuer mange forskjellige folk som får lov til å komme til orde nesten i en collage. Dette grepet er veldig godt – at den samme virkeligheten vises gjennom to veldig ulike former for novelleskriving. Hun bruker også humor, og det er alltid bra."
– Marta Norheim, NRK P2
«Famlere» - 2018
"Høydepunktet i samlingen er novellen ‘Walter’, som tegner et sa°rt og sammensatt portrett av tittelpersonen, men kanskje like mye den kvinnelige fortelleren (...) De komiske intimitetsproblemene – Walters hang til et slags forblommet og ornamentert soft dirty talk under samleiene – ødelegger ikke novellens underliggende skjørhet."
– Arne Borge, Bokmagasinet
«Famlere» - 2018
"Ane Nydal varter opp med humor, fabuleringsevne og finstemt poetisk sans i sin skjønnlitterære debut (...) «Famlere» viser en forfatter som har mye språklig begavelse å by på, og som på det beste klarer den vanskelige balansegangen mellom latter og stort alvor."
Turid Larsen, Dagsavisen– Turid Larsen, Dagsavisen
«Famlere» - 2018
"[Novellesamlinga] har eit kosmopolitisk preg. Ane Nydal er debutant, men ho er også verds¬vant (...) Nydal viser snert i dei beste novellene her (...) Den fabulerande «Walter» får meg til å tenkje at sjangeren kan få vel så mykje ny giv av slike sjangertrygge utforskingar. Her kjem Nydals tidvis sprelske, innfallsrike stil til rette."
– Eivind Myklebust, Morgenbladet
«Famlere» - 2018
"Fra det korte, men detaljtette førsteavsnitt drar Nydal på mesterlig vis leseren med inn i spenningen som ofte kjennetegner møtet mellom to mennesker alene på reise (...) Jeg har sans for lekenheten og uærbødigheten forfatteren viser overfor sjangerkrav og ideen om en tydelig rød tråd (...) Det er 11 tekster i boken, og en forfatter som utforsker sitt eget litterære landskap i nesten like mange retninger. Jeg følger henne gjerne videre i flere av dem."
– Annette Orre, littkritikk.no
– Julie Eliassen Brannfjell, Minerva, 03.03.2018«Menn viser fram pikken sin» - 2018
(...) Boka er i tiden, og har potensial for å få i gang en rekke samtaler om kvinnelig og mannlig seksualitet - om hvordan de skiller seg fra hverandre og hva det betyr for oss i dag. Hainer mener dickpicet egentlig er mer en bekreftelse av mannlighet for mannen selv, enn en gave og invitt til kvinnen. (...)
– Martine Aurdal, Dagbladet, 02.03.2018«Menn viser fram pikken sin» - 2018
Alle som har fått et «pikkbilde» vil ha glede av denne boka. Og mange andre. (...) Hun har skrevet en underholdende, populærvitenskapelig bok. Denne boka gir noen svar på noe jeg faktisk har lurt på, men aldri undersøkt selv. (...)
(...) Hainer er først og fremst nysgjerrig på hvorfor menn som vil tiltrekke seg damer velger å sende bilder av kjønnsorganet sitt til dem, særlig på datingnettsider og -apper. Hun skaper et litt underlig, men interessant skille mellom blotting og ekshibisjonisme. (...)
(...) Boka fortjener et bredere publikum enn feminister som har mottatt slike bilder og har irritert seg over det. Penisavbildingens historie og avsenderes motivasjon er rett og slett et fenomen som fortjener å undersøkes. (...)
– Mari Grydeland, Aftenposten, 02.03.2018«Menn viser fram pikken sin» - 2018
(...) På grundig og underholdende vis går Hainer dypt og bredt ut – og fletter sammen et imponerende antall tråder. Hun tar for seg penis og fallosdyrking i et historisk perspektiv og er innom Freud og hans teori om kastrasjonsangst (Koro), som oppstår i det øyeblikket den lille gutten ser at mamma ikke har utovertiss. Hun nevner teknologi, pornobruk og såkalte pickup artists som grunn til menns manglende forståelse for kvinner. Hun tar for seg menn som er blitt felt for sine dick pics, fra demokratenes gullgutt Anthony Weiner i 2011, til svenskenes egen Martin Timell i 2017 og Donald Trumps stadige penisfokus, med forsikringer om at alt er OK der nede, til tross for at han har små hender.
(...) Hainer skriver godt og dekker et stort område. (...)
«Der det brenner» - 2018
«Forfatterens stil er observerende, funderende, og nesten forførende lett [...]»
– Frøydis Finstad Gundersen, Hamar Arbeiderblad
«Der det brenner» - 2018
«(...) en ambisiøs, perspektivrik roman som gjør inntrykk.»
– Steinar Sivertsen, Stavanger Afteblad
«Der det brenner» - 2018
"Brennaktuell!
Det er befriende å lese en norsk roman som ikke er full av navlelo, selvopptatthet og med handlig fra en hytte i skauen. (...) en roman der forfatter og hovedperson tar sin tittel bokstavelig ved å gå dit det brenner både for dem selv og verden akkurat nå."– Gabriel Michael Vosgraff Moro, VG
«Der det brenner» - 2018
«(...) Der det brenner plasserer seg på armlengds avstand frå uttværa tankar og forslitne perspektiv. Alt i alt skaper Benedicte Meyer Kronebergs dempa skrivemåte ei kjensle av at forfattaren verkeleg går dit det brenn.»
– Margunn Vikingstad, Morgenbladet
«Der det brenner» - 2018
«Kva haldningar og kjensler oppstår i møtet mellom hjelpar og hjelpetrengjande – eller, meir brutalt sagt: den vellukka og den mislukka? Det utforskar Benedicte Meyer Kroneberg i sin sjette roman.»
– Merete Røsvik, Klassekampen
«I beste mening» - 2017
"Sterkt om å være frakoblet og om behovet for tilhørighet. (...) Bokens styrke er forfatterens innsikt i det menneskelige. Med varme utforsker hun hva som skal til for å føle tilhøringhet og hvordan forventninger
om å hengi seg kan bli for krevende, der tillit er en risikosport."– Torborg Igland, Fædrelandsvennen
«I beste mening» - 2017
"Benedicte Meyer Kronberg markerte seg alt med debutromanen i 2010 som ein stilsikker og klok skildrar av liv i nærkontakt med psykiske problem. Ho har tidlegare skildra ei jente med bipolar mor, ein tenåring med
eteforstyrring og ein familiefar med posttraumatisk stressliding. Likevel er både tidlegare romanar og romanen av året meir enn tematiske utforskingar av diagnosar, det handlar også om det psykiske klimaet i samtida vår...
Det sterkaste med skildringa av Helene er at ho ikkje framstår som eit menneske ein synest synd på, men eit det er mogeleg å identifisere seg med, trass i ulik livserfaring. Forfattaren teiknar bilete av ei kvinne som desperat treng, men ikkje heilt greier å vere emosjonelt nær andre, noko som manifesterer seg ulikt i ulike livsfasar . Benedicte Meyer Kronberg er ein av dei mange gode forfattarane i Noreg som enno ikkje har nådd eit stort publikum. Noko av årsaka er nok at ho har valt det subtile og stilreine uttrykket og unngår det dramatiske og sterkt kjensleladde, ikkje heilt ulikt Merethe Lindstrøm."– MERETE RØSVIK GRANLUND, Dag og Tid
«Ingen skal høre hvor stille det er» - 2017
"(...)Benedicte Meyer Kronebergs Ingen skal høre hvor stille det er er beste debutroman."
– Terje Stemland, Aftenposten
«Ingen skal høre hvor stille det er» - 2017
"Boken vekker et vell av betraktninger hos en leser."
– Eigil Steinsfjord, Vårt Land
«Ingen skal høre hvor stille det er» - 2017
"Debutant Benedicte Meyer Kroneberg er fingernæm i skildringa av ansvaret som blir lagt på vesle Hanna, og forteljarrøysta i Ingen skal høre hvor stille det er minner meg om Merete Lindstrøms tette og sterke prosa. I delar av Kronebergs roman finst eit eksistensielt ubehag midt i det enkle og fint ladde språket,"
– Margunn Vikingstad, Dag og Tid
«Ingen skal høre hvor stille det er» - 2017
"Nettopp i denne språklige styrken åpnes også potensialet for en spennende ny forfatterstemme i norsk litteratur.(...) Kronebergs debutroman er både rørende og rystende."
– Torolf E. Kroglund, Agderposten
– Maja Troberg Djuve, Dagbladet
«Ingen skal høre hvor stille det er» - 2017
Kroneberg skriver godt, jeg tror på fortellingen hennes. Karakterene er klare og tydelige. Noen steder brytes teksten opp av naturlyriske partier, partier som kontrasterer den følelsesmessige intensiteten i historien på en var og vakker måte.
– Sigrun Hodne, Stavanger Aftenblad
«Hvis noen ser meg nå» - 2017
«Med et sikkert grep om språk og virkemidler skildres strukturene innad i en venninnegjeng, foreldres utenforskap i en søskenrelasjon, studietid, forelskelse, og en tilbakevendende følelse av at noe er i brytning... Det er nært og gjenkjennelig»
– Thea Marie Dolva, FÆDRELANDSVENNEN
«Hvis noen ser meg nå» - 2017
«Hvis noen ser meg nå er en fin roman om en ung jentes vanskelige vei fra barn til voksen. Kroneberg har fått skryt for personskildringene sine før og nå viser hun igjen hvor dyktig hun er på dette. (...) Små og store hendelser og ord påvirker oss alle på sin måte og romaner som denne belyser det og minner oss på hvor like vi er. Den viser det allmennmenneskelige ved oss, og det er alltid et kvalitetstegn i litteraturen.»
– Tove Jeanette Kittelsen, Agderposten
«Minnet om en perfekt sommer» - 2016
«En perfekt, romantisk bok for sommerferien ... Med denne humoristiske og poengterte romanen, har Ciara Geraghty velfortjent plassert seg blant de beste forfatterne av underholdningslitteratur i dagens Irland.»
– Irish Independent
«Famlere» - 2016
"I «Famlere» har Ane Nydal skrevet seg frem til en helt distinkt form for ubehag, en type feilkobling i mellommenneskelig kommunikasjon som alle vil kjenne igjen, men som ikke har noe egentlig navn. ... på samme vis som Lena Anderssons bøker om kvinner som hektes på menn gjør at enkelte former for forelskelse i stenografform kan kalles «lenanderssonsk», kan en bestemt form for keitet ikke-kommunikasjon kalles «anenydalsk». Å etablere et revir på det viset fordrer en særlig skarp observasjonsevne."
– Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv
«Famlere» - 2016
"Det som vert synt fram, er meir eller mindre kaotiske indre liv, og forfattaren demonstrerer eit godt språkøyra, slik at ho kan forsyna personane sine med høvelege sosio- og idiolektar...forfattaren har funne eit nytt anneks til Litteraturhuset, så å seia, i blandinga av mjuk fiksjon og harde fakta, utan at ho poserer med leksikalsk artisteri."
– ODD W. SURÉN, Dag og Tid
«På høye hæler over Grønland» - 2015
"Siri Østli debuterer rett og slett med ei god bok (...) god underholdning - faktisk veldig god underholdning."
– Mina Watz, Oppland Arbeiderblad
«På høye hæler over Grønland» - 2015
"På høye hæler over Grønland beskrives som en real page-turner- Forfatter Siri Østli har fem døtre og bare høye sko i skapet, så kanskje det er hjemme hun har hentet inspirasjon til å skrive denne søte, feminine og morsomme boka for jenter i alle aldre?"
– ELLE
«På høye hæler over Grønland» - 2015
"Østli har lyktes i sitt forsett. Hun skriver lett proft og godt. Boka er underholdende og har driv. Av årets debutanter tipper jeg hun kommer til å selge best."
– Cathrine Krøger, Dagbladet
«Stikkelsbærsøstre» - 2015
"Dette er en sjarmerende bok, lettlest, humoristisk og velskrevet. Med et frodig persongalleri og en passe dose forviklinger.(...) Jeg blir igjen slått av hvor suverent Østli behersker denne sjangeren (...)
– Cathrine Krøger, Dagbladet
«Ingen skal høre hvor stille det er» - 2010
"Boka skildrer en løsrivelsesprosess på en svært innsiktsfull måte."
– Liv Riiser, Vårt Land
«Ingen skal høre hvor stille det er» - 2010
"Kroneberg skal ha ros for å behandle et vanskelig tema fra barnets ståsted, og hun skildrer godt den uroen som et barn uvegerlig må føle ved aldri å vite om mor er kråke eller nattfugl."
– Guro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende
