Laster...
– Morten Ståle Nilsen, Bok 365«Ut av krisen - Beretninger om sammenbrudd og tilsynelatende håpløshet, men også om mot og den ukjente styrken» - 2021
«Måten Spurkland forteller på, føles real og nøktern, som om hun spør og skriver fordi hun er genuint nysgjerrig på hvordan i all verden mennesker klarer å overleve det de noen ganger overlever.»
«Ut av krisen - Beretninger om sammenbrudd og tilsynelatende håpløshet, men også om mot og den ukjente styrken» - 2021
«Spurklands veloverveide og sobre – og lyttende – stil går godt i hop med krisens alminnelighet. Og uansett hvordan vi vrir og vender på det vil mangfoldet som kommer frem her være en god start på en større refleksjon»
– Kjetil Røed, Vårt land
– Ola Hegdal, NRK, 27.10.2019«Pappas runer» - 2019
«Marte Spurkland har skrevet ned en sterk historie om farens sykdom, og om hans livslange lidenskap for runenes betydning.
[...] Marte Spurkland setter sammen det objektive sakprosaen med den personlige fortellingen på en måte som gjør at begge deler vokser. Det subjektive får ekstra tyngde, det saklige vinner i intensitet og glød. Høyst passende i en bok som er en hyllest til en glitrende formidler av kunnskap.
[...] Det kan ikke ha vært lett å skrive denne boken. Og fallhøyden er stor, når professorens datter skal skrive ned beretningen om hans liv og hans verk, og det siste leveåret.Jeg synes Marte Spurkland har klart dette med bravur, på en måte som er både stilsikker og inderlig. Et av Terje Spurklands krav til det som skulle nedskrives, var at det ikke skulle bli for sentimentalt. Og det er det heller ikke. Det er ømt og gripende, men ikke sentimentalt.»
«Pappas runer» - 2019
«Far og datter Spurkland har skrevet en runestein om sammenhengen mellom liv og død, mellom tegnenes dans og menneskespråkets ukuelige vilje til mening.
[...]
Det er blitt en vakker bok, spesielt fordi teksten er ekte vare. Tekstkomponisten vet hvor hun vil, og hva hun må gjøre for å komme dit. For mange av oss vil det rimeligvis koste litt selvovervinnelse å dukke ned blant kreftsvulster og runetegn, kåte bønder og ondskapsfulle sladrehanker gjennom 410 sider. Men har du slike planer, vil du ikke ikke angre valget av Terje og Marte Spurkland som kyndige veiledere. Dessuten leverer boken, som sagt, en kraftfull eksistensiell begrunnelse for historiestudier og språkstudier. For uansett hvor fjernt og eksotisk temaet kan virke, er det alltid oss selv vi møter i døren. Ashes to ashes, dust to dust.»– Trond Berg Eriksen, Morgenbladet
«Pappas runer» - 2019
«… en vakker, velskrevet og stilsikker bok. Den er ikke bare en skildring av et sykdomsforløp - en patografi - men like mye en ærlig og naken beskrivelse av tanker, frustrasjoner og fortvilelse et enebarn opplever ved å se sin kjære far, en stor, sterk og humørfylt mann, langsomt forsvinne. …
Dette er en bok for mange. Her er det mye å lære for dem som behandler eller har omsorg for pasienter med alvorlig sykdom, inkludert pårørende, og for dem med interesse for språk, historie og litteratur. Boken anbefales på det varmeste.»
– Petter Gjersvik, Tidskrift for Den norske legeforening
«Klassen» - 2017
Spurklands fortellende journalistikk får fram kraften i enkeltmenneskers liv.
– Marius Wulfsberg, Dagbladet
– Knut Hoem, NRK Bok, 20.11.2017«Klassen» - 2017
Marte Spurklands rapport fra et skoleunivers treffer midt i planeten. (...) Spurkland er ikke selv til stede som intervjuer i boken, men gjenforteller det hun har fått høre i intervjuer, og bruker en del direkte sitater og meldinger, som gir teksten liv og autentisitet. (...) Den gode journalisten vet at hun må møte verden med et eget selvstendig blikk på det som skjer. (...) Debatten av skolen blir ofte ført av mennesker som er langt unna klasserommet. I denne boken er det, til en forandring, skolens egentlige hovedpersoner som har ordet.
– Gunnar Kagge, Aftenposten, 18.11.2017«Klassen» - 2017
Spurkland skriver godt, historien om Anette og de syv elevene er like fengende som en god oppvekstroman. (...) Ingen kan være uberørt av de sterke historiene, særlig om hvordan ungdommen med innvandrerbakgrunn må balansere livet hjemme, med det som møter dem på skolen og i gjengen. Felles for alle er ønsket om anerkjennelse på sosiale medier. Det er både lærerikt og rørende. (...) Jeg satt med klump i halsen de siste kapitlene, da de skulle opp til eksamen. Gjennom boken ble jeg glad i dem, og like ivrig som Anette for at de skal få ut sitt beste.
– Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv, 27.10.2017«Klassen» - 2017
Spurkland klarer å engasjere leseren i læreren og elevene fra første side, og hun fremstiller siste året på videregående skole som så spennende og så viktig at leseren uvillig legger boken fra seg. Alminnelig ungdoms skoleprøver og kjæresteproblematikk fremstår brått som utrolig viktig. Og innimellom må man gråte, fordi man er rørt eller lettet eller rasende på elevenes og lærerens vegne.
(...) Spurkland klarer å formidle deres blanding av sterk følsomhet, styrke og nummenhet. (...) Der nesten alt er tall hos Twenge, er nesten alt anekdotisk hos Spurkland, men på en måte som til fulle demonstrerer den fortellende journalistikkens betydning.
«Klassen» - 2017
(...) Muntlige sitater er sømløst vevd inn i fortellingen – små stjerneskudd av konkret, individualisert språk. Det gir skildringen en interessant, produktiv gnissing mellom indre monolog og journalistisk utenfrablikk. (...) I mine øyne er Klassens styrke at den viser hvordan kultur og kontekst internaliseres i et knippe samtidige norske skolekropper, fra kunnskapsløft og kjønnskonvensjoner til de digitale nettverkenes djevelske mekanismer (...) Om jeg gråt mens jeg leste? Det har ikke du noe med. Men jeg kan si at det er ganske vanskelig å la være når du stilles åpent overfor den nesten ufattelige anstrengelsen det er å bli en slags voksen, et slags menneske.
– Bjarne Riiser Gundersen, Morgenbladet
