Laster...
«De andres liv» - 2024
«Etter den briljante debuten Jerv i 2020, er vi mange som har ventet spent på neste bok fra Fjeldbraaten. Den var verd ventetiden! »
– Miriam Chantal Søgaard, Sandefjords Blad
«De andres liv» - 2024
«Etter den briljante debuten Jerv i 2020, er vi mange som har ventet spent på neste bok fra Fjeldbraaten. Den var verd ventetiden! »
– Miriam Chantal Søgaard, Sandefjods Blad
«De andres liv» - 2024
«... ein rå illustrasjon av reality-TV si skuggeside»
«Å lesa denne boka var som terapi for oss internettavhengige. Eg får lyst å kasta mobilen på sjøen og ta meg ein lang dusj.»
– Heidi Brakvam, Framtida
«De andres liv» - 2024
«... et stykke velskrevet, underholdende fråtsing i elendighet og lidelse.»
– Even Teistung, Klassekampen
«De andres liv» - 2024
«Satirisk roman om grensesprengende TV-underholdning der kynismen hagler over nysgjerrige kikkere og hemningsløse deltakere.»
«... en svart satire om våre dagers oppdiktede reality-fantasier»
«De andres liv drypper av besk satire. Innimellom er det morsomt og treffende observert.»
– Inger Bentzerud, Dagbladet
«De andres liv» - 2024
«Ida Fjeldbraaten har skrive ei uroande soge om kvar vi er på veg»
«Romanen er for truverdig til å vere rein satire og for langt strekt til å vere rein realisme. Balansen er elegant turnert...»
«Når forfattaren kan opne så ulike avdelingar i verktøykassa si, er det imponerande»
– Ingvild Bræin, Dag og Tid
«De andres liv» - 2024
«Ida Fjeldbraaten greier å la realityfigurane både more oss og gjere oss klokare. Det er ei gammal og god oppskrift på ei god bok.»
– Marta Norheim, Morgenbladet
«De andres liv» - 2024
«De andres liv er klaustrofobisk, en roman med hengelås, en tekst som knokler rundt i tårer og tenners gnissel, i ensomhet, sinne, skam, fornedring og utenforskap. En roman der desperasjonen er avleiret i dialogs form. Hvor mye kan ofres på underholdningens alter? Ida Fjellbraaten boltrer seg i dette temaet med uandektig kløkt.»
– Christen Hvam, Fredrikstad Blad
«Superbruker» - 2024
«Kjersti Halvorsen skriv drivande, kunnskapsrikt og tankevekkande.»
– Ingvild Bræin, Dag og Tid
«Superbruker» - 2024
«Superbruker er et gjennomgående troverdig portrett av et menneske i knestående»
«... boken er også rik på tørr, tørr humor»
«Kjersti Halvorsen har skrevet en riktig god roman.»
– Sumaya Jirde Ali, Vinduet
«Superbruker» - 2024
«Mørk og morsom samtidsanalyse»
«Med årets roman befester hun sin stilling blant landets mer interessante unge litterære stemmer.»
«... en særegen og smart roman fra en godt over gjennomsnittlig interessant ung forfatter.»
– Leif Bull, DN
– Finn Stenstad, Tønsberg Blad
«Oransjeriet» - 2024
Hvilken fremtid har kloden vår når klimaet endres, artsmangfoldet desimeres, forurensingen bare øker og store folkegrupper er på flukt? Er det håp for fremtidens generasjoner? Et annet sted, på en ny klode? Dette er temaet som Gro Dahle fabulerer over i sin allegoriske science fiction-aktige roman Oransjeriet. På mange måter en slags oppfølger til romanen hennes Tolv lysår fra 2021.
– Finn Stenstad, Tønsberg Blad
«Oransjeriet» - 2024
«Når Nesle først får jord under føttene, våkner romanen til liv og fylles av sanselige og musikalske beskrivelser. (...) Når Dahle gir seg selv rom til å dybdeborre i romskipets indre gemakker, er romanen inne på et interessant – og noe overraskende – spor. Etter å ha våknet opp i psykisk ulage etter en 15 år lang dvale, får romanens hovedperson, Nesle, terapeutisk hjelp av en empatisk robot – en embot.»
– Erik Riis Mossefinn, Klassekampen
«JEG SKAL HENTE DEG» - 2024
«Siden debuten i 2013 med romanen Null, som vant Tarjei Vesaas’ debutantpris, har Pedersen tilbudt egenartede og energiske bøker. Hennes nye roman, Jeg skal hente deg, føyer seg i denne rekken.»
«Den siste delen av boken er noe av det mest spennende jeg har lest.»
«Jeg skal hente deg går inn på noe helt essensielt i møtet mellom mennesker: de individuelle grensene for det akseptable, den potensielle avskyen og forakten. Dette gjør romanen til innsiktsvekkende lesning.»
– Thula Kopreitan, nrk.no
«JEG SKAL HENTE DEG» - 2024
«En knakende god bok med overraskende vendinger og ny innsikt.»
«Anbefales!»
– Chantal Søgaard, Sandefjords Blad
«JEG SKAL HENTE DEG» - 2024
«...en formsikker og stilbevisst fortelling om å hente fram det beste i både seg sjøl og andre.»
– Karoline Henanger, Klassekampen
«JEG SKAL HENTE DEG» - 2024
«Gine Cornelia Pedersen skriv hektisk og medrivande om sterke kjensler.»
«Gine Cornelia Pedersen har skrive ein fin roman der den ujamne høgremargen kler stilen, som verkar ekte, direkte og evig aktuell.»
– Odd W Surén, Dag og Tid
«Kart over ensomheten» - 2022
En av årets viktigste utgivelser – om vi er mange nok som leser den.
Tung materie til tross; her er det håp og lys i teksten. For når vi vet hva det er som bidrar til den dysfunksjonelle ensomheten, kan vi gjøre noe med det både som samfunn og enkeltindivider. Måten Østby har løst boka på får frem budskapet og gjør det til medrivende lesning. Bedre forskningsformidling skal man lete lenge etter!
Tematisk sett må dette også sies å være en av årets viktigste bøker. Kanskje til og med den viktigste? Men det kan den bare bli det om vi er mange nok som leser den. Måtte flere finne veien til bokhandelen og biblioteket, plukke boka opp, lese den, dele den, diskutere den. Da evner vi kanskje i større grad å se og bli sett. Se hverandre i øynene, gi den ekstra omsorgen, vise oss og bli akseptert for den vi er, innerst inne.
«Åtte» - 2022
Gine Cornelia Pedersen skriv med snerten presisjon om manglande sjølvtillit. (...) Gine Cornelia Pedersen (f. 1986) debuterte i 2013 med romanen
Null, og i tråd med innleiinga til denne meldinga fekk ho Tarjei Vesaas' debutantpris og blei dermed vist stor tillit frå det litterære miljøet her til lands. Sidan debuten har ho gitt ut enda to romanar, og i desse dagar er ho ute med Åtte, ei novellesamling som består av nettopp åtte noveller. Alt tyder på at ho er i ferd med å posisjonere seg i samtidslitteraturen. (...) Pedersens ironiske distanse avslører overflatiske, sjølvopptatte og glansa liv utan substans og innhald utover klede, sminke, mat og kva det måtte vere. Dei er fanga i ei nettverd der den sosiale angsten blir kompensert med draumar, hemn mot mobbarar frå barneskolen, private diagnostiseringar, pinlege sjølvutleveringar, svada og flosklar som viser at tomme tønner ramlar mest: «Jeg er så glad for at jeg er kommet til et sted i livet mitt der jeg er blitt så rolig og trygg i meg selv at jeg kan være en lykt i mørket for andre.» Ho som skriv dette, er knapt tjue år.GEVINSTEN
Gine Cornelia Pedersen tematiserer outsideren i desse novellene, presist og avslørande, slik ho gjer det i «Forfatterens store ønske» der ho gir eit nærbilde av ein feira krimforfattar som aldri slepp inn i den litterære varmen. Denne livsløgna om eigen stordom finn ein også i «Kunsten å lide».
Den store gevinsten i Åtte vil eg likevel redusere til fire: opningsnovella «En prøvelse for Reidun Østby» om eit utstøytt Jehovas Vitne som prøver å finne nytt fotfeste, vidare «Gullkalven», om bloggaren Irene Aurora Høst, som eigentleg heiter Ingunn Bjørkli, enda vidare «Influensa», om det heilt tanketomme, og til slutt «Forfatterens store ønske», som altså viser at å skrive krim aldri opnar dørene inn til parnasset.
Tarjei Vesaas' debutantpris er 60 år i 2024. Mange av dei største i samtidslitteraturen har fått prisen, og i det selskapet trur eg at Gine Cornelia Pedersen også vil finne sin plass.– Oddmund Hagen, Dag og Tid
«Åtte» - 2022
Det første jeg slås av, er den språklige variasjonen i de ulike novellene. Spesielt skiller «Influensa» seg ut, som nærmest er en slags bevissthetsstrøm til en ung, suksessrik påvirker. Den fremstår noe voldsom og karikert, men jeg sitter igjen med en fascinasjon når jeg ser måten hovedkarakteren begrunner måten hun handler på. Samtidig setter den også i gang tanker om hvor lurt det er å opphøye enkeltpersoner i den graden vi gjør.
Novellene har lite dialog, og vi går i stedet rett inn i hovedkarakterenes indre psyke og monolog. Personene vi møter er interessante, og vi veiledes gjennom hvorfor de gjør som de gjør. «Kråkeslottet», «Gresk Natt» og «Forfatterens store ønske» skiller seg ut. De er vage og abstrakte, og fremstår som mindre troverdige og interessante enn de resterende fem i samlingen. Min opplevelse er at de prøver på mer enn de klarer å oppnå.
Karakterer man tror på
«Schrödingers katt» er én av de sterkeste novellene i samlingen. Det er en sår fortelling om en invaderende og kontrollerende mor, som har gjort datteren Camilla til syndebukken i familien. Måten Camilla får skyldfølelse over å ha egne ønsker og behov, og familiedynamikken man kan se gjennom linjene, er vond å lese. Camilla er en troverdig karakter, og gjennom beskrivelsen av et møte mellom henne og moren klarer Pedersen på dyktig vis å flette inn store deler av Camillas liv.
Gjennom samlingen gripes jeg også av spennende språklige bilder. Skarp februarsol som skjærer i kjøtt og øyne, glatte tanker som er umulige å få tak på, det å flyte utover og bli en akvarell. Spesielt ser man dette i «Kunsten å lide». Den spiller på kontraster, myten om den sultende kunstneren, og bruker utstyr fra kunstverdenen til å beskrive hovedkarakteren.
Skillet mellom påvirker og følger
«Gullkalven» står seg også ut som svært interessant. Hovedkarakteren bytter navn til Aurora Irene Høst på sosiale medier, for det synes hun klinger bedre enn hennes virkelige navn. Hun lever isolert, men dyrker frem en slags fantasiverden der hun er bestevenn med Asta, en berømt påvirker, til den grad at hun tenker at hun kjenner Asta bedre enn de faktiske vennene hennes gjør. Det gir en spennende utforskning av hvor grensen mellom digital og virkelig verden går og hvor godt vi egentlig kjenner de vi følger.
Pedersens store styrke er at hun ikke er redd for å eksperimentere med språk og form. De gangene hun lykkes med det, så lykkes hun virkelig.– Leif Henrik Hansen Hoøen, Under Dusken
«Åtte» - 2022
Dyptloddende, språklig varierte portretter av folk som møter seg selv i døren.
Gine Cornelia Pedersens (f. 1986) første novellesamling befolkes av mennesker som er fanget i selvbedrag og livsløgn. De har bestemte forestillinger om seg selv og livet de lever, og som for Don Quijote blir også deres liv en nokså tragikomisk affære.
Flere av dem synes å personifisere den tilstand Kierkegaard beskriver i «Sygdommen til døden»: fortvilet å ville være seg selv, eller fortvilet ikke å ville være seg selv, og for den del som en Peer Gynt, som er fortvilet over ikke å være seg selv, eller som en Brand, som erfarer at det selv man vil være, er ikke det selv man er.
Her er en billedkunstner som forbereder en utstilling i New York og alltid faller for fristelser; en forfatter som er «en måke blant svaner» – og altså ikke engang en stygg andunge – med et sykelig behov for anerkjennelse; en influenser som tiltaler sine følgere som «mine sommerfugler»; en ung kvinne som er uten motstandskraft mot en dominerende mor; en aldrende kvinne som i selskap med en yogavenninne «føler seg fanget, skvist, nektet en egen vilje».
Høydepunktene er «Gullkalven», om en ensom, grå mus som lever livet sitt gjennom en influenser; «Kråkeslottet», som har en ganske annerledes nerve og energi og er mer febril og mystisk, om en kvinne med hukommelsestap; og «Gresknatt», en fin og vemodig tekst om kjærlighetssorg, bygd på et gyllent minne om den gangen de var «nyforelska, blakke og berusa», der det også har hendt et eller annet som er litt vanskelig å få tak på.
Gine Cornelia Pedersen er ung, men det er en moden klokskap i flere av disse tekstene som tillater henne å sette seg inn i hvordan syke og aldrende mennesker ser tilbake på livet sitt, og som også fører til setninger som: Jeg tvang evigheten og kjærligheten ut av meg med ouzo.
Så kan man kanskje si at enkelte noveller har noe journalistisk, referat- eller reportasjeaktig ved seg, mens andre tekster oppleves litt springende og utflytende. Og noen ganger tar man seg også i å undres over om forfatteren har sympati for sine personer, eller om hun tvert om egentlig driter dem litt ut. Samtidig synes Pedersen også å ha et så suverent overblikk, at slike utslag svært gjerne kan være bevisste valg.
Samlingen levner uansett liten tvil om forfatterens talent, der hun i de beste novellene borer dypt i personenes psykologi, situasjon og perspektiver, og også lar dette reflekteres i språk, stil og samtaler.
– Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad
«Vår i det hinsidige» - 2018
«Gine Cornelia Pedersens nyeste roman, hennes tredje, kjennes forfriskende å lese. (...) et ungt forfatterskap preget av energi, rytme og driv.»
– Live Lundh, Vårt Land
«Vår i det hinsidige» - 2018
«Gine Cornelia Pedersens romanpersoner ender i galskap og taushet, men romanene handler i grunnen om hvordan du skal bli voksen. Pedersen kan skrive både direkte, malerisk og antydende (...) Dypest sett handler dette forfatterskapet ikke bare om kjærlighet, død eller galskap, men om betingelsene for dannelse»
– Atle Christiansen, Aftenposten
