Det mest fantastiske med hele forfatteryrket, er at du henter ting inni deg selv, at det finnes historier inne i kroppen bare du sitter der og tenker. Jeg skriver ikke slik jeg hadde tenkt jeg skulle skrive, jeg skriver sånn som jeg tenker når jeg skriver, sier Beate Grimsrud. Dette og mye mer får du høre om i denne BokPoden.

Fortelle historier har Beate Grimsrud gjort siden hun var et barn. Egentlig planla hun å debutere før hun var 11 – hun hadde lest om en amerikansk jente som gjorde det – og sendte et manus til NRK Barne-TV, men hørte aldri noe fra dem. Da hun senere som voksen sendte et nytt manus til et forlag, fikk hun et brev i retur som sa at de ikke kunne ta stilling til det, fordi det var så mange stavefeil.

Og stavefeil er det fremdeles i det hun skriver – hun er nemlig sterkt dyslektisk. «Å være forfatter er å ville fortelle, det har ingenting med staving å gjøre», sier hun i dette intervjuet. «Det er ikke mange som kan skrive, men det er mange som kan stave».

Fra hun debuterte i 1990 med novellesamlingen Det er grenser for hva jeg ikke forstår, har hennes særegne formuleringsevne fått stor oppmerksomhet.

Romanen Å smyge forbi er øks (1998) regnes som hennes gjennombrudd. Oppfølgeren Hva er det som fins i skogen barn? kom i 2002. I 2007 gav hun ut Søvnens lekkasje, som hun selv mener er hennes beste roman. I 2010 kom En dåre fri. For den ble hun nominert til Nordisk Råds litteraturpris fra både Norge og Sverige. Hun skriver nemlig bøkene sine på to språk, først på svensk, og så på norsk.

Romanen En dåre fri fikk Cathrine Krøger i Dagbladet til å si «Det er idioti å la nabolandet rappe henne fra oss. Helt fra debuten Det er grenser for hva jeg ikke forstår, har hun vist at hun har en stemme, en skrivestil og et forfatterskap det ikke finnes maken til i norsk samtidslitteratur. Med en En dåre fri sprenger hun alle grenser.»

Romanen Evighetsbarna kom på norsk høsten 2015. Den har igjen fått kritikerne til å ta fram superlativene.