Aina Villanger har utgitt tre bøker, i 2018 ble hun tildelt Tanums kvinnestipend. Foto: Baard Henriksen

Juryens begrunnelse:

Et sted i essaysamlingen Hemmelighedstilstanden skriver den danske dikteren Inger Christensen at mennesket er «den særlige del af naturen, der kan betragte naturen, og dermed betragte os selv». Og et av stedene der menneskets interesse for naturens – og dermed også sin egen – tilblivelse og væren kan avleses, er poesien. Tematikken er til stede i skapelsesmyter som Voluspå og Theogonien, i læredikt som Om tingenes natur, i visjonsdikt som Draumkvedet og helt fram til vår tids poesi.

Også årets mottaker av Stig Sæterbakkens minnepris skriver dikt om menneskets plass i naturen, om drift og (selv)skapelse, om visjoner og utvikling. Samtidig konstruerer hver av hennes diktsamlinger sin verden. En slik egenrådighet rimer fint med statuttene for Stig Sæterbakkens minnepris, der det står at prisen skal gå til «en forfatter med overbevisende litterære kvaliteter, originalitet og mot til å skape sine egne prosjekter» – eller sagt med en linje fra årets prisvinner, til «en spirans stemme i gryans sang».

Juryen er svært glad for å kunne annonsere at Stig Sæterbakkens minnepris 2019 i dag blir tildelt Aina Villanger for diktsamlingene Langsang. et flytans habitat (2012), Baugeids bok (2017) og Nattnød (2019).

 

Aina Villanger er født i Skien i 1979. Hennes diktutgivelser kan karakteriseres ved sine kosmiske, nærmest wergelandske anslag, ved at de rommer kunnskap om alt fra middelalderen til moderne biologi. Men tross kunnskapstilfanget framgår det tydelig at kroppslig nærvær er vel så viktig som historiske fakta i Villangers dikt. Hennes debutdiktsamling, Langsang. et flytans habitat (2012), åpner med en fødsel, og gjennom boken spores både individets og universets utvikling. Denne like energiske som ekspansive skapelsesberetningen er skrevet på et rytmisk, lydlig språk som ligner grenlandsdialekten. Det muntlige, nærmest førspråklige uttrykket forsterker langdiktets sanselighet, og understreker at diktet skildrer en bevegelse der også den skrivende blir til underveis: «da hånda blei te tunga /kunne inntrykk bli te uttrykk / foru skreik ikke mere // ru skreiv».

Inntrykkene Villanger velger å ta inn i sitt poetiske uttrykk kan ikke anklages for å være forutsigbare. Sin andre utgivelse, Baugeids bok (2017), vier hun til den norske middelalderkvinnen Baugeid Dagsdatter, fra historien kjent som Gimsøy klosters første kvinnelige forstander. Abedissen framstilles gjennom visjonsdikt, læredikt, oppskrifter og sitater. Her vekkes vår interesse for fortiden, men samtidig ivaretar Villanger dens fremmedhet. Rett som det er vektlegger poeten middelalderskikkenes komiske absurditet. Blandingen av kilder, innlevelse og diktning i skildringen av Baugeid og hennes plager og lengsler, gir oss ny forståelse av en tid og et menneske. 

  

I hennes nye og foreløpig siste diktsamling, Nattnød (2019), kommer Villanger igjen tilbake til det nye livet, til fødselen. Nattnød rommer en refleksjon over forholdet mellom mor og barn, uttrykt i en lang, grublende monolog der dikter-jeget skildrer sin morserfaring og går i dialog med andre tenkere. Hun baler med spørsmål om arv og avhengighet – om hvorvidt mennesket lar seg styre av sinn eller drift, og om de to lar seg skille.

 

«Idet et menneske udtrykker sig, er det også verden der udtrykker sig», skriver Inger Christensen i tidligere nevnte Hemmelighedstilstanden. Det kan lyde enkelt, men er samtidig stort tenkt. At Villanger evner å sette enkeltmenneskets erfaringer i sammenheng med verdens idémangfold og mylder, ja, med det ubegripelige kosmos, er med på å gjøre henne til en av de mest forstandige og løfterike yngre forfatterne av i dag.

 

Med dette vil juryen, som i år har bestått av Hilde Slåtto, Carina Elisabeth Beddari og Inghill Johansen, gratulere Aina Villanger med Stig Sæterbakkens minnepris 2019!