
Min skyld
Av Abid Raja
Laster...
«Mange bør lese «Min skyld» av Abid Raja. ... Les «Min skyld» fordi den er nådeløst ærlig og utleverende om en oppvekst som innvandrer i Norge. Og fordi Abids skjebne kan gjøre oss alle, innvandrere som etnisk norske, klokere. Om samfunnet Norge, om oppvekst og ikke minst om kjærlighetens vanskelige kår i dette miljøet.»
– Jan Øyvind Helgesen, Nettavisen
«Abid Rajas selvbiografi er en beretning om vold, skam og et liv i evig konflikt mellom andres forventninger og egne drømmer. ...
Kultur- og likestillingsminister Abid Raja åpner opp på fullt gap om alt det vonde han har opplevd.
I denne velskrevne boken deler han ikke bare historien om et barn utsatt for omsorgssvikt og mishandling. Han deler også intime detaljer om en sykdom mange av oss kanskje ville ha holdt for seg selv.
...Mye av denne historien har han tidligere fortalt stykkevis og delt i mediene og i sine tidligere bøker. Men dette er første gang Raja setter alle hendelsene og erfaringene i sammenheng og underlegger dem en felles analyse.
Et hovedpoeng er altså hvordan så mange med flerkulturell bakgrunn blir satt i umulige lojalitetskonflikter, og hvor avhengig vi alle er av å bli sett av gode hjelpere underveis i oppveksten.
Det er en vond og rystende, men også spennende og engasjerende, bok Abid Raja har skrevet.»
– Sindre Hovdenakk, VG
«Abid Raja har utvilsomt levert en bok med mål og mening, som er både velskrevet og engasjerende – og med en åpenhet som må ha kostet ham mye.»
– Vebjørn Rogne, Bok365
«Abid Raja skildrer sin kamp mot skyld og skam i sin nye bok. Det gjør inntrykk.
.. en ærlig, sterk og, må jeg innrømme, rørende beretning.... Veien ut av uføret blir et samarbeid mellom barnevernet, Raja og foreldrene. Det er ikke det eneste eksemplet på at han skriver innsiktsfullt og kunnskapsrikt om å leve i skjæringspunktet mellom en muslimsk og en norsk kultur. I likhet med Shazia Majids «Ut av skyggene», er Rajas «Min skyld» et viktig bidrag for å forstå det moderne, flerkulturelle Norge. Mens Majid forteller de oversette innvandrerkvinnenes historie, beskriver Raja sine egne, kameratenes og sin kone Nadias erfaringer.
Jeg skulle gjerne oppsummert disse erfaringene og Rajas betraktninger i en fyndig setning. Men en av bokas styrker er at Raja aldri tyr til enkle forklaringer....med portrettet av Nadia, skildringene av hennes reaksjoner og synspunkter, blir «Min skyld» virkelig tankevekkende.»
– Marius Wulfsberg, Dagbladet
«Når Abid Raja byr på seg selv, er det storslagent som et pakistansk bryllup og sårt som ensom barnegråt.... Har hans nye selvbiografi et kjernebudskap, så er det at de to kulturene lar seg forene, men at det krever kamp mot de som ikke aksepterer konsekvensene av at de har flyttet til et annet samfunn, men fortsetter å leve etter den pakistanske landsbygdens normer.
... Selv om han skriver om nederlag, sorg og ydmykelser så det river i leseren, ligger det hele tiden under en buldrende kraft og en hemningsløs trang til å overvinne plagene. Han gir en ny dimensjon til begrepet løvetannbarn.... Mens andre politikerbiografier blir skrevet og redigert som de strategiske verktøyene de som oftest er, satser Raja på at den totale ærligheten om alt fra hans dårlige sædkvalitet til hans mannssjåvinisme, vil gi ham det lyset han mest av alt trenger: Rampelyset.
... denne boken har alle muligheter til å sette mer varige spor, spesielt i debatten om hva integrering betyr, og hvordan vi må forhindre at barn går til grunne i skyggerommet mellom flere kulturer.»
– Sven Egil Omdal, Stavanger Aftenblad
«[…] et emosjonelt driv som trekker leseren til seg.
[…] ikke minst kan Min skyld være av stor verdi for unge gutter med flerkulturell bakgrunn. Samtaleterapien har opplagt gitt Abid Raja et nytt språk for sine barndomstraumer og større innsikt i nedarvede fordommer og handlingsmønstre.
[…] Forfatterens primære ambisjonen er å motivere innvandrergutter til frigjøring, og han gir flere gode forklaringer på sin vei fra destruktivt barnevernsbarn til konstruktiv skolegutt.[…]To selvbiografier før fylte 50 år er uvanlig. Men når skjønnlitterære forfattere som Karl Ove Knausgård og Ketil Bjørnstad kan skrive flere tusen sider om sine relativt udramatiske liv, så er det rom for to korte bøker av en forfatter med en nærmest eventyrlig livshistorie og et vesentlig budskap.»
– Ingunn Økland, Aftenposten