Gudfaren - Om B-gjengen, integrering og livet i den kriminelle underverdenen

«Jeg leste i anmeldelser av boka «Gudfaren» at den ikke inneholdt noen nye avsløringer i kriminalsaker, og nølte litt med å gå løs på den. Men da jeg kom i gang fikk jeg stadig hakeslipp over hvor åpen og ærlig Ghulam Abbas er i alt han har fortalt til forfatteren Kjetil Østli. Han oppgir riktig nok ikke navn på personer som da ville kunne reist injuriesaker eller gått til hevnaksjoner. Det gjennomsyrer boka at han ønsker fred og ikke nye konflikter. Men han sparer ikke på opplysninger om hva han selv har drevet med. [...]

Det aller viktigste i boka om Gudfaren er at han selv – ennå velkjent i kriminelle miljøer – bruker alt han vet om gjenger til å si hva som må gjøres. I boka kommer han stadig tilbake til foreldre som ikke deltar i nærmiljøet, og ikke skjønner hva som skjer med barna. Han sier rett ut at «fraværende foreldre er en større risiko enn fattigdom». Særlig advarer han pappaene mot å ikke ha tid til å følge barna til fotballtrening eller være på foreldremøter, fordi de har flere jobber.

Det er sterkt å lese hvordan den tøffe Gudfaren lengtet etter at pappaen hans skulle være med og se han spille. Han kunne lyve og lure foreldrene sine trill rundt. Men det som sitter igjen er hvor mye lengsel og kjærlighet den tøffe gjenglederen likevel følte for pappaen og mammaen sin. Alt kunne vært annerledes om de hadde fått det til.

Det handler om personlig ansvar for god integrering.
[...] I dag jobber han i oppsøkende team i barnevernet i bydelen, og vil prøve å rette opp alt det gale han har gjort. Den nye Gudfaren vil bli et normalt menneske og ha et kjedelig liv, i positiv forstand. Han som har levd et jetsettliv vil for første gang få seg et telt, og ta med barna på tur til Dyreparken i Kristiansand. Ingen som leser denne boka kan la være å tro på Abbas.»