En historie om å finne sin egen vei
«Nora»
I serien Nora forteller Trine Angelsen en nær og sår historie om oppvekst, svik og vold i nære relasjoner, men også om vennskap, kjærlighet og styrken som kan vokse frem når noen endelig tror på deg. Serien består av fire bøker og er inspirert av virkelige betroelser fra lesere.
Lofoten, sommeren 1986
Nora er seksten år og bor sammen med moren. Det har alltid vært bare de to. Moren er krevende og uforutsigbar, og Nora har vokst opp med følelsen av at det hun gjør aldri er godt nok. Etter hvert begynner hun å tro at det kanskje er henne det er noe galt med.
Hun teller dagene til hun fyller 18 og kan flytte hjemmefra.
Heldigvis finnes det lyspunkter. Bestevenninnen Anne Kristine gir henne vennskap og tilhørighet. Det gryende forholdet til Kim åpner døren til nye følelser. Og hos den eldre kvinnen Gudrun møter Nora omsorgen og varmen hun har savnet hjemme.
Men så skjer noe som får den skjøre tryggheten hennes til å rakne.
Når den som står deg nærmest ikke gir deg trygghet
Noe av det som gjør Noras historie sterk, er at utryggheten finnes der hun egentlig skulle vært aller tryggest.
Trine Angelsen skildrer en ung jente som forsøker å forstå både seg selv og menneskene rundt seg, samtidig som hun bærer på erfaringer hun ikke burde måtte håndtere alene. Serien tar opp psykisk og fysisk vold i nære relasjoner og viser samtidig hvordan det er mulig å finne håp og styrke til å gå videre.
Men Nora handler ikke bare om det vanskelige. Den handler også om betydningen av menneskene som ser deg. Om vennskap og kjærlighet. Om å oppdage sin egen verdi og gradvis finne styrken til å stå opp for seg selv.
Tilbake til 80-tallet
Handlingen foregår på 1980-tallet, og tidens trender og levesett er en del av rammen rundt Noras historie. Artikkelen beskriver perioden som en tid der tradisjonelle verdier levde side om side med økende modernisering, og der flere kvinner var på vei ut i arbeidslivet.
Serien er inspirert av personlige historier lesere har delt med Trine Angelsen.
En historie om mer enn det som gjør vondt
Nora blir utsatt for ting ingen ung jente burde oppleve. Men det som gjør historien verdt å lese, er også spørsmålet om hva som skjer videre.
Kan Nora klare å legge skyld og skam bak seg? Kan hun begynne å tro på sin egen verdi? Og kan hun skape det livet hun så lenge har drømt om?
Utdrag fra første bok i serien
Lofoten, 1986
Nora trakk den ene foten under seg på kjøkkenstolen og la underarmene på bordet. Voksduken hadde små sår etter uvøren bruk av brødkniven. Hun strøk pekefingeren over dem, fiklet litt med pynteduken som lå oppå. Sekundviseren på veggklokken ga fra seg små klikk. En beskjed om at snart var denne stunden over, og hun skulle møte det vonde og vanskelige. Det hun aldri kunne rømme fra, aldri måtte fortelle, fordi det var hennes skyld og hennes feil. Fordi hun var Nora, bare seksten år og ingen ville tro henne.
Hun presset øynene hardt sammen, kunne ikke tenke på det nå, ikke her. Det lå utenfor disse veggene og skulle ikke inn hit. Dette var hennes luftlomme, der hun samlet krefter til resten, for å overleve og kunne fortsette.
Hun rettet seg opp da Gudrun kom inn fra spiskammeret. Den gamle kvinnen smilte over hele fjeset da hun tok til å skjære opp toscakaken på benken. Det ble ikke sagt noe mer, men stillheten omfavnet henne som en varm og myk dyne. Det luktet kaffe fra kjelen som ble løftet vekk fra platen.
«Skal æ hjælp dæ?»
«Nei, sett i ro, æ har da ikkje så mye å bestell om dagan at æ slit mæ ut på det her.» Hun plasserte en eske med Mokkabønner på bordet og åpnet lokket. «Må du bære pusk i dæ.»
Nora tok en bit og lot den mørke sjokoladen smelte i munnen. Blikket gled over kjøkkenet. De grønnmalte skapdørene, komfyren med pyntelokk over platene og
potteplanten i vinduet. Den hjemmevevde filleryen hadde sett bedre dager, slitt som den var i kantene.
Gudrun fulgte blikket hennes. «Tel jul skal æ kjøp mæ ei sånn i plastikk. Æ har sett det i en Spar Kjøp-katalog. Men enda e det nu mange måneda tel den tid. Først skal det bli ordentlig høst, så vinter og deretter kommer jula. Uansett e det godt å ha nåkka å gled sæ tel.»
Nora var enig, det var viktig å ha noe å se fram til, selv en gulvmatte i plast.
«Du e nu så fin i dag. Fin genser og fin bukse og fin heile du,» fortsatte Gudrun da hun danderte alt utover kjøkkenbordet. Kopper og asjetter med små blomster, kaken oppskåret i passe biter og kannen med kaffe. «Bære førsyn dæ.» Fatet ble skjøvet over bordet. «Tenk å ha så tjukt og vakkert hår som du har. Lyst og vakkert, som på en guds engel. I min ungdom hadd æ hår heilt ned tel hoften, og kver kveld greid æ det ut. Ja, det va tider.» Hun så ut mellom gardinkappene. «Det har vært mye turista i sommer. Både tyskera og engelskmenn.» Hun sa det med andakt og glede i stemmen. «Men nu må du førtæll. Har du fått dæ kjærest?»
«Æ har møtt en som e veldig fin. Han heite Kim.»
«E han snill?»
Hun nikket og lot spørsmålet synke. Han var flott å se på, han likte henne, hadde ikke gjort henne noe vondt, men Gudrun la sikkert mye mer i spørsmålet sitt, slik gamle mennesker ofte gjorde. «Vi møttes på ungdomshuset sist helg. Du huska da Zoo spælla?»
Gudrun helte litt melk i kaffen og nikket. «Ja, du førtælt om det. Du og venninna di, ho Anne Kristin, skull dit.»
Nora tok enda en mokkabønne og tygde den. Det var bare her hun spiste slikt, kun her det smakte så godt.
«Vi dansa mye, og æ satt på fanget hannes. Han går på handelsskola, skal begynn på andre året nu tel høsten.»
«Det e et reint og fint arbeid,» nikket Gudrun. «Og så e han nok frøktelig klok som går på ei sånn skole. Førsyn dæ med kake.»
Nora tok et stykke og spiste i taushet en stund. «Han har svart hår og blå øya.»
«Skal dokker møtes snart igjen?»
Hun la det halvspiste kakestykket ned på asjetten igjen. «Æ veit ikkje. Han sport etter telefonnummeret mitt, og æ skreiv det på en lapp, men æ har ikkje hørt nåkka fra han.» I det samme ordene var sagt, slo en vond tanke ned i henne. Han kunne ha ringt når hun ikke var hjemme, eller enda verre: at moren hadde snakket med ham. Da hun løftet koppen, klirret den lett mot skålen.
«Du skal ikkje bekymre dæ før det.» Gudruns stemme var stødig. «Så mye kan ha skjedd som du ikkje skal spekuler i. Vi menneskan har det med å lag store tanka om små ting, og det e både bortkasta og unøttig. Du fikk ikkje hannes nummer?»
«Nei, æ tenkt ikkje på det.»
En god stillhet oppsto. Her kunne hun snakke uten at hele kroppen var anspent i redsel for å si noe galt. Her kunne hun fortelle alt, utenom det virkelig vonde. Det var bare blitt sånn, helt fra hun var så liten at hun kunne stikke bort hit alene.
Noen ganger lurte hun på om Gudrun visste og forsto. Hadde hun en mistanke om hvordan alt egentlig var? Hun ville spørre, men kom aldri til å gjøre det, for da kom alt til å krakelere.