«Kjære Debbie» av Freida McFadden

Noen ganger er det nok …

Debbie Mullen er i ferd med å miste grepet. I årevis har hun samlet sine beste råd i spalten Kjære Debbie, der konene i New England søker trøst og nabovennlige råd. Gjennom jobben har Debbie hørt fra utallige kvinner som blir ignorert, nedvurdert – eller til og med mishandlet – av sine ektemenn. Og Debbie har alltid gjort sitt beste for å lede dem i riktig retning.

Eller… det gjorde hun.

For nå virker det som om Debbies eget liv er i fritt fall. Hun har nettopp mistet jobben. Noen merkelige ting skjer med tenåringsdøtrene hennes. Og ifølge sporingsappen hun installerte på ektemannens telefon, skjuler han hemmeligheter. Debbie er ferdig med å være den voksne. Ferdig med å være fornuftig og tålmodig. Nå er det på tide å følge sine egne råd.

Og det er på tide med å hevne seg – mot alle i livet hennes som virkelig fortjener det ...

Utdrag fra boken «Kjære Debbie»

Telefonen min ringer inne på kjøkkenet.

Selv om jeg hele tiden kjefter på ungene for at de bruker mobilene ved middagsbordet, må jeg innrømme at min egen telefon aldri er så langt unna heller. Den ligger faktisk rett ved siden av bollen med frokostblanding på kjøkkenbordet. Først går jeg ut fra at det er ukebladet som ringer for å gi meg noen siste instruksjoner før fotograferingen. Men da jeg kommer inn på kjøkkenet, ser jeg navnet Garrett Meers på skjermen.

Sjefen min.

Selv om jeg noen ganger omtaler meg selv som hjemmeværende husmor, jobber jeg faktisk deltid i en lokal, familieorientert avis som heter Hingham Household. Jeg skriver en spalte som heter Kjære Debbie. Det er omtrent som Kjære Abby, bortsett fra at det er jeg som skriver den, så det er Debbie i stedet for Abby. Skjønner du? Folk fra hele Hingham sender inn spørsmål og vil tappe av min store visdom. Jeg gjør mitt beste.

Folk forteller meg at de elsker spalten min, og selv om jeg ikke tjener så mye på den, liker jeg å gjøre det. Men jeg må innrømme at da jeg begynte på college på MIT for snart 20 år siden og begynte på en master i informatikk, hadde jeg ikke trodd at hovedinntekten min ville komme fra en spalte hvor jeg gir gode råd. Læreren min i informatikk på high school sa alltid at jeg kom til å bli den neste Bill Gates.

For å si det sånn – jeg er ikke den neste Bill Gates. Det er langt unna. Jeg sluttet faktisk på MIT etter andre semester i andreklasse.

Jeg pusler fremdeles litt med programmering. Jeg har lagd noen apper til smarttelefoner, men det er bare min nærmeste familie som bruker dem. Jeg er mest stolt av en app som heter Findly. Den angir ganske nøyaktig hvor venner og familie befinner seg. Findly er installert på mobilene til både Izzy og Lexi. Og det betyr at jeg ikke bare vet hvor de befinner seg til enhver tid, men jeg kan også laste ned historikken over de siste stedene de har vært. Barna mine er tryggere når jeg vet hvor de er.

Jeg sporer telefonen til mannen min også. Det er selvsagt med hans tillatelse.

Telefonen min ringer fremdeles, så jeg plukker den opp fra kjøkkenbordet og trykker på skjermen for å svare. Fotografen kommer ikke før om en times tid, og Garrett vil aldri snakke så veldig lenge. Han er som han selv sier, «en opptatt mann».

«Hei, Debbie», sier han. «Så fint at jeg fikk tak i deg.»

«Jepp.» Jeg setter meg ned på stolen igjen. Garrett tok over som sjef for avisa for to år siden. Han er ikke akkurat yndlingspersonen min. Jeg prøver å unngå ham så godt jeg kan.

«Hva skjer?»

«Jeg lurte på», sier han, «har du mulighet til å stikke innom kontoret i dag?»

Jeg rynker pannen av den uvanlige forespørselen hans. Jeg pleier å sende artiklene mine på e-post, og lønningene går rett inn på konto. «I dag? Når da?»

«Så fort som mulig.»

Jeg får en urolig følelse i magen. Jeg er allerede nervøs for fotograferingen, og det siste jeg trenger akkurat nå, er et mystisk møte med sjefen min. «Ja vel. Jeg kan komme i ettermiddag. Sånn rundt klokken to?»

«Det høres bra ut, Debbie. Da ses vi.»

Garrett bryter forbindelsen før jeg får tid til å spørre om noe mer. Hva i all verden handlet det der om?