Ingvar Ambjørnsen er død

En av våre mest leste samtidsforfattere

Ingvar Ambjørnsen (1956-2025) debuterte i 1981 med 23-salen, og har siden utgitt et stort antall kritikerroste og prisbelønte bøker i flere sjangre – romaner, kriminalromaner, novellesamlinger, barne- og ungdomsbøker og essaysamlinger. Hans store gjennombrudd kom med romanen Hvite niggere (1986), en generasjonsroman som er blitt stående som en klassiker i nyere, norsk litteratur. 

Med de fire romanene om Elling – Utsikt til paradiset (1993), Fugledansen (1995), Brødre i blodet (1996) og Elsk meg i morgen (1999) – ble Ambjørnsen en av våre mest leste samtidsforfattere.

Minneord om Ingvar Ambjørnsen

av John Erik Riley Redaksjonssjef - norsk skjønnlitteratur

Det er med stor sorg vi har mottatt beskjeden om Ingvar Ambjørnsens bortgang. Han er en forfatter som har betydd og betyr enormt mye for norsk litteratur og for oss i Cappelen Damm. Ingvar Ambjørnsen ble 69 år gammel.

Ingvar Ambjørnsen har vært åpen om følgene av egen sykdom, og likevel er det uvirkelig å vite at akkurat hans stemme i telefonen, hans blikk på tilværelsen, ikke finnes mer. Det er en følelse vi helt sikkert deler med mange i Norge, som har fått med seg mye av det samme, gjennom alle bøkene og tekstene Ingvar Ambjørnsen har skrevet og publisert i løpet av de 44 årene som har gått siden debuten.

Ingvar Ambjørnsen var en levende og intelligent forteller, som skrev varmt om de utsatte og oversette i Norge og i Europa. Tonen kunne være skarp og hard, av og til også mørk, kanskje særlig i novellene, men var vel så ofte kjennetegnet av empati og humor. Få steder var det tydeligere enn i bøkene om Elling, som var kritikerrost og solgte i mange eksemplarer til stadig nye generasjoner fans. Bøkene ble filmatisert og satt opp på teater en rekke ganger.

Romanene om Elling viser en viktig side ved forfatterskapet. Karakteren Elling er et eksempel på en form for norsk – og dermed også allmennmenneskelig – utenforskap. Antakelig er det typisk for litteraturen, at det er i det lokale og spesifikke vi finner fram til noe felles. Ingen er som Elling, og like fullt er alle som Elling. Alle finner noe i Elling som de kan kjenne igjen, en person man ikke ler av, men ler med. Han er noe så sjeldent som en folkekjær særing.

Men det er ikke bare i Elling-bøkene at Ingvar Ambjørnsen gjør oss klokere. Det er ikke bare Elling som får oss til å skjerpe blikket, på tilværelsen, på samtiden, på menneskene i det merkelige landet vi bor i. Ambjørnsen arbeidet lenge som spaltist og bokanmelder i VG og Dagsavisen, og han briljerte i det umiddelbare kortformatet. Språket og tonen var ikke til å ta feil av. Man visste alltid at det var Ambjørnsen som skrev.

Senere ble denne energien overført til Facebook, der han fikk en stor følgerskare og helt til det siste var en aktiv betrakter og fortolker, både i form av egen person (nå med kona Gabriele Haefs’ etternavn på plass) og i spalten Elling-nytt. I disse forumene kom mennesket Ingvar Ambjørnsen enda tydeligere fram, stemmen var muligens mer personlig og direkte, noe mange så ut til å sette pris på, ikke minst forfatterkollegaene.

Som forfatter har Ingvar inspirert mange, med sin egenrådighet, sin vilje til litteratur, men først og fremst gjennom tekstene sine. Han har vunnet det meste som er å vinne av norske litteraturpriser, blant dem Brages Hederspris 2023. Han kunne ikke selv være til stede i salen for å motta prisen, det var Gabriele som takket på hans vegne, men trampeklappet og jubelen viste hva mange i Norge tenkte: Ingvar Ambjørnsen fortjente denne hederen. Det var noe alle unnet ham.

For en del lesere, flere enn man skulle tro, er det likevel novellene som gjør størst inntrykk. I Ingvar Ambjørnsens kommende bok, Sorgen i St. Peter Ording, fins det eksistensielle mørket og den brå komikken som kjennetegner hans kortere fortellinger. Mens unge lesere har ofte funnet veien til litteraturen via radarparene Pelle og Proffen og Samson og Roberto, i bøker som leses ivrig av nye generasjoner. Fant man først fram til én bok av forfatteren, leste man gjerne mange flere.

Men bak romanene, bak alle tekstene, fantes mennesket Ingvar Ambjørnsen.

På papiret kan livet hans lyde som et eventyr. Han satset alt på litteraturen og kjærligheten (disse hang selvfølgelig sammen), derfor flyttet han til Hamburg og ble der så lenge han kunne, mens han sendte den ene framtidige klassikeren etter den andre nordover til oss, til leserne. Det har sikkert ikke alltid vært enkelt. Intet forfatterskap er uten bøyger. Likevel virker det uanstrengt når man blar i Ambjørnsens bøker, som flyter så godt og oppleves så kloke.

Det er vi, ikke bare forlaget Cappelen Damm, men leserne, evig takknemlige for. Norge har mistet en stor forfatter og et unikt menneske. Våre varmeste tanker går til Ingvars kone Gabriele og til hans øvrige familie.