Sosiale endringer, teknologiske fremskritt, revolusjoner, kontrarevolusjoner – ingenting har i større grad påvirket menneskehetens historie enn sult. Ingen sykdom har truffet oss hardere, ingen krig har drept flere, og ingen pest er like dødelig og samtidig like unngåelig.
Én milliard mennesker lever akkurat nå i uvisshet om når de får sitt neste måltid. Antallet som hvert år dør av sultrelaterte årsaker er nærmere 9 millioner, tilsvarende én og en halv holocaust. Martín Caparrós forteller historien om sulten slik vi aldri før er blitt den fortalt. Fra de verdensomspennende mekanismene som forårsaker den, til de mange sultende enkeltmenneskene og hvordan mangelen på mat griper inn i livsvilkårene deres. Underernæring bryter ikke bare ned kroppen, men tærer også på menneskets drømmer og evne til å se for seg et bedre liv.
Sult er et mesterverk innen litterær journalistikk, som løfter frem i lyset en oversett og fortiet tragedie, og river ned barrikadene vi har bygget opp mellom oss og dem som er rammet.
BEGYNNELSEN
De var tre: en bestemor, en mor, en tante. Jeg hadde betraktet dem en god
stund der de beveget seg rundt sykehusbrisken mens de langsomt samlet
sammen de to plasttallerkenene, de tre skjeene, den svartsvidde lille kjelen,
den grønne baljen, og ga det til bestemoren. Og jeg fortsatte å betrakte dem
da moren og tanten la pleddet, de to eller tre små trøyene og resten av fillene
i en sovematte, som de rullet sammen til en bylt før tanten la den på
hodet. Men noe brast i meg da jeg så tanten bøye seg over brisken, løfte den
lille gutten, holde ham opp, se på ham med et underlig uttrykk i ansiktet,
liksom forundret, liksom vantro, som om hun ikke trodde sine egne øyne,
før hun la ham mot morens rygg, slik man i Afrika legger barna mot mødrenes
rygg, med føttene og armene fri, brystet mot morens kropp, ansiktet
til den ene siden. Så bandt moren gutten til seg med et tøystykke, slik afrikanske
mødre binder barna til sin egen kropp. Gutten var på plass, klar til
å dra hjem, død.
