Siden gjennombruddet med Korrigeringer i 2001, har Jonathan Franzen seilet opp som en av de viktigste, amerikanske forfatterne i sin generasjon. Han er også en skarp essayist. I Slutten på jordens ende, spenner han opp et bredt lerret. Selv om temaene er store og varierte, går klimaangsten som en tråd gjennom flere av essayene: Hvordan skal vi finne mening i en verden på kanten av økologisk krise, der sjansene for å snu blir stadig mindre?
Essayene i denne samlingen er velskrevne, presise, undersøkende og ofte morsomt sørgmodige. Franzen skriver om gamle og brutte vennskap; om kapitalisme og teknologiskepsis; om fotografi og litteratur. Ved flere anledninger, skriver han også om sin fascinasjon for fugler, og mismotet over fremtiden som venter dem. Likevel er det aksept, ikke resignasjon, som er betegnende for disse essayene – enten det dreier seg om klima eller brutte vennskap. Som alltid benytter Franzen sin særegne evnen til å finne små detaljer fra hverdagen, utsette dem for sitt granskende blikk, og vise frem noe slående allment i det partikulære. Slutten på jordens ende rommer essay om det vi deler, tingene som forener oss, eller tingene som har potensial til å gjøre det.
