Krisehåndtering i et organisasjonsperspektiv gir en utførlig drøfting av hvordan krisehåndtering i en beredskapsorganisasjon påvirkes av både organisatoriske og institusjonelle strukturer, og av uformelle normer og praksiser.
Forfatteren bruker politiets håndtering av terrorangrepene i Oslo og på Utøya fredag 22. juli 2011 som empirisk case for å belyse kompleksiteten knyttet til krisehåndtering. Forfatteren har gjennom sin forskning fått tilgang til et unikt datamateriale, som kaster nytt lys over politiets innsats i kjølvannet av terroren som fant sted.
Ifølge forfatteren gir Gjørv-kommisjonens konklusjoner fra 2012 en altfor enkel og unyansert forklaring på politi-innsatsen og myndighetenes håndtering mer generelt den 22. juli. Som boken viser må man ta høyde for hvilken type informasjon som var tilgjengelig for de involverte polititjenestepersonene underveis i krisehåndteringen, de organisatoriske og teknologiske rammebetingelsene politiet opererte innenfor, og den politiske styringen av politiet i årene forut for 2011, for å få det fulle bildet av politiets innsats.
Selv om det empiriske søkelyset er på politiets krisehåndtering under terrorangrepene 22. juli, er boken først og fremst en fagbok om krisehåndtering med utgangspunkt i organisasjonsteoretiske og statsvitenskapelige perspektiver.
