Kråkemannen

«... Rett som det er kommer det bøker skrevet av menn med nye perspektiv på hav, ved eller trær. Og nå kråker. Bøker som er til ettertanke og berikelse, og som befrielse fra all sosialrealismen.»Valerie Kubens, Fedrelandsvennen, 10.02.2022 Les hele anmeldelsen

«I sin debutbok utfordrer Alf Marius Opsahl bildet på kråker som dumme, djevelske skadedyr.
et fortellende essay om kråker, fullt av personlige så vel som kulturhistoriske drypp.

... Som med vrimmelen av busser og mennesker er ikke kråker noe man biter seg merke i, men hos Opsahl stiger de frem fra byens summende bakgrunn. Han henter opplysninger fra forskning, kommer med anekdoter og gjør rede for fuglens symbolske betydning gjennom tidene. Utgreiingene er konsise, overgangene sømløse.

Jeg må innrømme at jeg selv blir litt forelsket i disse kråkene. De gjenkjenner ansikter, overleverer kunnskap mellom generasjoner og driver med rampestreker. Kråkene kjeder seg, fordi intelligensen deres overstiger hva de trenger for å overleve som art, derfor leker de.

Sånn er det jo for vår art òg – leken, overskuddet, sies å være kulturens opprinnelse.»

«I boka Kråkemannen. En historie om liv og død, av journalisten Alf Marius Opsahl, lærer vi både om kråker, ensomhet, tilhørighet og allmenn kulturhistorie. Utgangspunktet er at Opsahl skal lage en reportasje om Espen Sletteberg, som i 15 år har hatt kråka Hafez boende hos seg. Det er en fascinerende historie om en hardt prøvet menneske på trygd og hans nære forhold til en syk kråke som han pleier. For Opsahl blir det hele til et større spørsmål om liv, død og mening. Vi blir med journalisten på reportasjeturer til en kirkegård i Gøteborg, til de verdensberømte ravnene i Tower of London, og til barndomstraktene på Sørlandet. Opsahls prosa glir sømløst av gårde, og innimellom svinger det godt og litterært. ...
Det er likevel den underliggende følelsen av sorg og ensomhet som ligger mellom linjene hos Opsahl som gjør den til en annerledes og var leseropplevelse.
Og det uten at jeg som leser skjønner helt hva som har skjedd. Det handler om forholdet til en avdød far og yngre bror. De jaktet sammen. De var ute i naturen sammen. Og de var ulike og vokste fra hverandre. Kråkefuglen er en forbindelseslinje. Det er natur. Det er menneskelige bånd. Det gjør boka annerledes, øm og vakker i uttrykket, som i dette lille tekstutdraget: «Jeg fulgte den med blikket. For første gang la jeg virkelig merke til vingene; det store spennet når ei kråke flyr slik, i pausen mellom slagene, idet vingene brettes helt ut; det aller ytterste på dem; som pynten på en kjole, eller frynsene i en gammel indianerdrakt, eller, tenkte jeg nå; som vingene på en engel. I en stund så jeg den for meg slik; vekselvis svart og hvit; med et ansikt som på et menneske – men med kråkefuglens kropp; og disse engleaktige vingene ut fra kroppen, heist opp som menneskeskuldre.»

«Det mest fascinerende ved Opsahls bok er hans dykk ned i kunst- og kulturhistorien. Det begynner med kråkeskildringen som er funnet i Lascaux-grotta i Frankrike, og som er mellom 15 000 og 17 000 år gammel. Den viser et vesen som er halvt menneske og halvt kråke, liggende med føtter, nebb og erigert penis, tilsynelatende død. Ved siden av ligger en død bisonokse, og foran de to døde sitter en fugl – kanskje ei kråke – på en påle og observerer. Jaktscenen har gitt ammunisjon til seinere tiders myter om kråkefuglenes nære forhold til død og dødsvarsler.»