Klassen

Klassen - fortellinger fra et skoleår følger et knippe elever gjennom siste skoleår på videregående. Sju ungdommer mellom barndom og voksenliv, mellom påtatt trygghet og famlende forsøk, mange av dem mellom to kulturer, usikre ofte på både egen og andres forhold til sex og kjønn.

Med varme, innsikt og nysgjerrighet skildrer Marte Spurkland, tidligere journalist og utgavesjef i VG helg, nå programleder i TV 2, elevene gjennom siste skoleår på videregående. Disse sju ungdommene er ikke generasjon prestasjon med ressurssterke curlingforeldre som koster problemene unna for dem. De kjemper for å bestå. For å blir til noe i livet. Når psyken svikter, når fest, gjeng og slåsskamp frister mer enn lekser, når kjærlighetslivet går i ball, når det tokulturelle livet blir umulig, når konfliktene hjemme blir uoverstigelige, når attenåringene syns de ikke passer inn noe sted – har de én person å gå til. Kontaktlærer Anette, som strekker seg langt utover det som kan forventes for å løse det uløselige, den sjeldne lærertypen som er veileder, vaktbikkje og bestevenn. I kjernen av hennes virke står målsettingen om å gjøre ungdommene til ”gagns mennesker”.

Spurklands fortellende journalistikk får fram kraften i enkeltmenneskers liv.

Marte Spurkland

Marte Spurkland (f. 1977) er journalist, programleder og forfatter. Hun har jobbet i NRK, DN og VG, og nå for TV2. Fikk Riksmålsforbundets lytterpris 2015 for VG-podcasten "Tett på", har tidligere skrevet Førstedamer: En dannelsesreise i kvinneliv (2005); Skjebnereisen: En norsk-russisk kjærlighetshistorie (2007), og vært redaktør for diktsamlingene Kjærlighet og Sorg (Humanist forlag). Klassen - fortellinger fra et skoleår (2017) ble nominert til Brageprisen og fikk strålende anmeldelser av et samlet pressekorps. I 2019 utgav hun Pappas runer, en fortelling om faren, runeforskeren Terje Spurklands siste leveår, og arbeidet far og datter gjør med hans siste manuskript.

(...) Muntlige sitater er sømløst vevd inn i fortellingen – små stjerneskudd av konkret, individualisert språk. Det gir skildringen en interessant, produktiv gnissing mellom indre monolog og journalistisk utenfrablikk. (...) I mine øyne er Klassens styrke at den viser hvordan kultur og kontekst internaliseres i et knippe samtidige norske skolekropper, fra kunnskapsløft og kjønnskonvensjoner til de digitale nettverkenes djevelske mekanismer (...) Om jeg gråt mens jeg leste? Det har ikke du noe med. Men jeg kan si at det er ganske vanskelig å la være når du stilles åpent overfor den nesten ufattelige anstrengelsen det er å bli en slags voksen, et slags menneske.

Marte Spurklands rapport fra et skoleunivers treffer midt i planeten. (...) Spurkland er ikke selv til stede som intervjuer i boken, men gjenforteller det hun har fått høre i intervjuer, og bruker en del direkte sitater og meldinger, som gir teksten liv og autentisitet. (...) Den gode journalisten vet at hun må møte verden med et eget selvstendig blikk på det som skjer. (...) Debatten av skolen blir ofte ført av mennesker som er langt unna klasserommet. I denne boken er det, til en forandring, skolens egentlige hovedpersoner som har ordet.

Spurkland skriver godt, historien om Anette og de syv elevene er like fengende som en god oppvekstroman. (...) Ingen kan være uberørt av de sterke historiene, særlig om hvordan ungdommen med innvandrerbakgrunn må balansere livet hjemme, med det som møter dem på skolen og i gjengen. Felles for alle er ønsket om anerkjennelse på sosiale medier. Det er både lærerikt og rørende. (...) Jeg satt med klump i halsen de siste kapitlene, da de skulle opp til eksamen. Gjennom boken ble jeg glad i dem, og like ivrig som Anette for at de skal få ut sitt beste.

Spurkland klarer å engasjere leseren i læreren og elevene fra første side, og hun fremstiller siste året på videregående skole som så spennende og så viktig at leseren uvillig legger boken fra seg. Alminnelig ungdoms skoleprøver og kjæresteproblematikk fremstår brått som utrolig viktig. Og innimellom må man gråte, fordi man er rørt eller lettet eller rasende på elevenes og lærerens vegne.

(...) Spurkland klarer å formidle deres blanding av sterk følsomhet, styrke og nummenhet. (...) Der nesten alt er tall hos Twenge, er nesten alt anekdotisk hos Spurkland, men på en måte som til fulle demonstrerer den fortellende journalistikkens betydning.