Hvordan ser lengsel ut

Hvordan ser lengsel ut er en finstemt og innsiktsfull roman om det å være ung, og å vente på at noe, eller noen, skal åpne opp verden.
På et stille sted i nord bor Una sammen med moren sin. Una er på skolen, går tur med venninnen Jenny og hunden Laika, og om kveldene leser hun dikt. Livet føles stille og lite, som om det ikke helt har startet ennå. Men så begynner Sunniva i klassen. Hun har en rygg som kurver og bøyer seg mot skulderen, det heter skoliose. Hun er ikke redd for å rekke opp hånda i timen, ta plass, stille vanskelige spørsmål. Og mens Una lærer Sunniva å kjenne, kaster Sunnivas utenforblikk et nytt lys over alt som for Una er velkjent og selvsagt. Det fører til konflikter med moren og Jenny. Men det gir også en ny dimensjon til Unas blikk på hvem hun selv er, og hvem hun kan være.

Line Nyborg

Line Merethe Nyborg (f.1969) er fra Bardu i Troms, og debuterte i 2010 med romanen Bare mamma som er Gud. Her møter vi ungjenta Elin, som også er til stede i de frittstående oppfølgerne Du vet ikke hvem jeg er (2012) og For deg, for deg alene (2015). Romanene Det andre barnet kom ut i 2017, Hund som ser ned i 2019, og i 2022 utkom Hvordan ser lengsel ut.

Nyborg har høstet god kritikk for sine bøker, og for Du vet ikke hvem jeg er fikk hun Havmannprisen i 2012 for beste skjønnlitterære bok med nordnorsk tilknytning.

«... en dyptpløyende og vakker roman. Det som i starten virker å være et svært realistisk og enkelt portrett av en ung tenåringsjente, utvikles til en gripende psykologisk gjennomlysning av et ungpikesinn.»

«Som leser fornemmer jeg samklang mellom Unas lengsel og følsomhet og grunntonen i Södergrans berømte strofer. Her er i tillegg henstillinger på Tor Jonsons poesi samtidig som lesningen av Hvordan ser lengsel ut fører tankene i retning av Tarjei Vesaas' mesterverk Isslottet»

«... hennes aller beste.»

«'... Känner du smärtan?' Ja, svarer Una i dette følsomme, innsiktsfulle og dyptloddende psykologisk-realistiske portrettet ...»
«... troverdig, sobert og finstemt ...»

«... den integrerte resonansen Unas sjelsliv finner i Södergrans strofer, tilfører romanen en dimensjon som løfter den langt over det ordinære.»