Det som går tapt

Det som går tapt byr på kloke og eggende tekster som vekker engasjement for både naturen og litteraturen – og for hva de to sier om hverandre.

Bakteppet for kritiker Bernhard Ellefsens bok er klima- og naturkrisen, men forfatteren er vel så opptatt av det vi står i fare for å overse i vår egen natur. Han skriver både om reiselitteratur og om litteratur som forholder seg til naturen.

Tilnærmingen er åpen og nysgjerrig, med hovedfokus på nordiske forfattere. Ellefsen gir oss friske blikk på både Fridtjof Nansen og Mikkjel Fønhus. Og han er dessuten innom samtidslitteraturens forhold til naturen, slik den viser seg hos forfattere som Kerstin Ekman, Casper André Lugg og Lars Monsen.

Forfatteren er heller ikke fremmed for sjangerlitteraturen, og skriver tankevekkende om Laura Ingalls Wilder, forfatteren av bøkene om «huset på prærien», og viser hvordan hun gir oss en bredere forståelse av naturmangfold og artstap.

Det som går tapt byr på kloke og eggende tekster som vekker engasjement for både naturen og litteraturen – og for hva de to sier om hverandre.

Bernhard Ellefsen

Bernhard Ellefsen (f. 1984) skriver om bøker i Morgenbladet. Han ble kåret til «Årets kritiker» i 2014 og vant Arne Hestenes’ journalistpris i 2016. Imot døden ble utgitt i 2018 og var hans første bok. I Ellefsens andre bok, Det som går tapt, byr han på kloke og eggende tekster som vekker engasjement for både naturen og litteraturen – og for hva de to sier om hverandre. Bakteppet for Ellefsens andre bok er klima- og naturkrisen, men han er vel så opptatt av det vi står i fare for å overse i vår egen natur. Han skriver både om reiselitteratur og om litteratur som forholder seg til naturen.

«For meg gir 'Det som går tapt' støtet til en større streben etter dypere forståelse for forholdet mellom kultur og natur.»

«Bernhard Ellefsen [...] demonstrerer med denne boka hvilken framifrå veiviser han er til steder i litteraturen hvor mange av oss aldri har slått leir. Kanskje ingen åpenbaring for en som ferdes der, men så absolutt for alle oss andre.»

«Ellefsen snobber ikke. Han leser westernlitteratur, friluftslitteratur og lødigere bøker av for eksempel Kerstin Ekman og Helle Helle. Som ypperlig stifinner har han også funnet frem til de mer uveisomme steder i litteraturen, danske Theis Ørntoft er et ett eksempel. Derfor oppleves 'Det som går tapt' som en trygg los i litteraturens farvann.»

«Heller enn definitive svar, byr 'Det som går tapt' først og fremst på en rekke spørsmål. Ellefsen er opptatt av at litteraturen skal inneha det han – med referanse til Jan Kjærstad – kaller 'spørrekraft'. Han argumenterer godt for at naturlitteraturen går 'til kjernen av problemet', og at det er et fruktbart sted for å tenke over forholdet mellom mennesker og natur i den økologiske krisetiden vi befinner oss i.»

«'Det som går tapt' er øyeåpnende essay om relasjonene mellom mennesker, språk og en natur i total omkalfatring [...] Måtte et stort mangfold av lesere gruble videre på hvordan innsiktene i denne utgivelsen kan få kollektiv slagkraft i et samfunn hvor vi mister natur [...]»

«'Det som går tapt' viser [...] en imponerende bred lesning, kombinert med større rastløshet enn i debutboka. Ellefsen går i kapitlene hurtig inn og ut av tekster, slik at boka holder tempoet [...] jeg verdsetter at boka tar for seg såpass forskjellige forfattere som Rachel Carson, Mikkjel Fønhus, Lars Monsen, Fridtjof Nansen og Theis Ørntoft.»

«Ellefsen konsentrerer seg mest om litteraturens evne til å åpne perspektiver og gi erkjennelse, mindre om politiske kamper. Boka legger likevel et grunnlag ved å spørre: Hva er mulig å se?»

«Blir man en reddhare av å lese om naturtap? Ikke nødvendigvis. Ellefsen er en kritiker med evne og mot til å prøve ut egne standpunkter.»

«Jeg har stor sans for et slikt utgangspunkt. Det at tidligere diktning er en type tidsvitner vi bør lytte til, for å unngå det Ellefsen kaller «nåtidsarroganse». [...] Her er Ellefsen inne på noe i denne engasjerte og personlige essaysamlingen.»

«Ellefsen mener at vi må revolusjonere tenkemåten og natursynet vårt for å klare å bremse det voldsomme naturtapet vi har satt i gang. Dette er altså ikke ei bok som meisler ut hvordan vi skal komme oss ut av uføret vi befinner oss i. Snarere er det erkjennelse Ellefsen er ute etter, og her lykkes han usedvanlig godt.»

«Bernhard Ellefsen får plass til mye tenkning på liten plass når han sporer naturtapets avtrykk i bøkene som skrives underveis. [...] Invitasjonen inn i dette rommet som Ellefsens bok utgjør, bør ingen gå glipp av.»