Noe av det jeg liker best i denne boken er at leseren blir invitert til å tenke over at det vi vet, hele tiden støter mot det vi ikke vet, det som unndrar seg lover, og at det vi vet – i vitenskapen og livet ellers – kan stå som en vegg mot annen viten, nettopp fordi vi tror vi vet det som er å vite. Uten at det blir for tvungent ligger dette som en klangbunn enten karakterene grubler over metafysiske spørsmål: Hva er bevissthet? Eller mellommenneskelige forhold: Hva vet man om sin mor?

Jeg hadde forventninger til Aldo Meyers visjon, og den skuffet ikke.