I LIMBO - Norge og de jødiske flyktningene 1933-1945

Høsten 1939 ble sju år gamle Karl Peter Federer sendt sammen med knapt førti andre jødiske barn fra det besatte Praha til det de trodde var en trygg havn. I regi av Nansenhjelpen ble han plassert hos en pleiefamilie i Bergen. Karl Peter var ikke den eneste som flyktet fra Hitlers Tyskland. I takt med nazistenes fremskridende forfølgelser forlot nesten en halv million jøder det tyske riket. Noen hundre av dem slapp inn i Norge.

Der ble de jødiske flyktningene for en stor del møtt med skepsis. De støtte mot et lovverk utformet for stengte grenser, en frykt for masseinnvandring av uverdige trengende og storsamfunnets begrensede evner til å forestille seg det særegne ved nazistenes antijødiske politikk. De møtte også antisemittiske stereotypier og tankemønstre. Allerede ved Hitlers maktovertakelse i 1933 skrev Aftenposten: Tyskernes aksjon mot jødene i disse dager skaper en forsterket jødesympati ute i verden, som disse Israels sønner neppe fortjener.

I denne boken blir Norges behandling av de jødiske flyktningene belyst i dybden, fra flere hold, ulike vinkler og med forskjellige perspektiver. Det innbyr til en sammensatt tolkning av fortidens kaotiske forsøk på å håndtere en internasjonal humanitær krise. I en like opplysende som rystende beretning tegner forfatteren bildet av et Europa som med alle midler forsøker å ta minst mulig ansvar for en forfulgt minoritet, og et sett myndigheter som ser på flyktninger som noe man bør beskytte seg mot og demme opp for.

Men boken viser også alternative handlingsmåter og motstemmer: I offentligheten, sivilsamfunnet – ja, selv i fremmedforvaltningens byråkratiske sentrum. Flyktningenes viktigste medhjelpere var like fullt privatpersoner og ideelle organisasjoner, ikke det offisielle Norge. Ikke minst sto en håndfull norske jøder frem, blant de første som innså alvoret og behovet for respons på det som foregikk i hjertet av Europa.

Da krigen nådde våre grenser, innhentet denne virkeligheten både flyktningene og deres norske medhjelpere. Noen klarte å flykte, andre ble deportert. Og noen – som Karl Peter Federer – vendte tilbake dit de kom fra. I oktober 1944 endte hans liv i et gasskammer i Auschwitz.