Kategori: Oversatt skjønnlitteratur for voksne, Romaner, Oversatt skjønnlitteratur for voksne, Oversatt skjønnlitteratur for voksne, Underholdningsromaner, Romaner
Anmeldelser
«Når jeg leser en slik bok, tenker jeg på hvor viktig det er for alle mennesker å få anerkjennelse fra dem rundt oss....Du må være laget av stein hvis ikke denne boken berører deg.»
–Familien
«Dette er en vakker bok om den vesle gutten Shahab som tror han er stum og dum»
–Sandefjords Blad
«Gripende ... en pinefull barndom i ayatollahenes Iran, med deres revolusjonskomiteer og moralpolitimenn luskende bak hver busk.»
Panrinoush Saniee (f.1949) er fra Teheran. Hun er utdannet psykolog og har en master i pedagogikk. Hun har hatt en rekke fremtredende stillinger innen psykologi og ledelse i det iranske statsapparatet.
Parinoush Saniee, kvinnen bak Irans mestselgende samtidsroman er tilbake med en ny gripende roman. Den unge mannen Shahab feirer sin tyveårsdag og minnes sin vanskelige barndom. Dagmammaen som passet ham, hadde ikke persisk som morsmål, hun snakket til ham på azeri, en tyrkisk dialekt. Forvirret av språkene omkring seg, lar Shahab være å snakke. Alle tror han er stum, og fetteren stempler ham derfor som «tulling». Historien blir vekselvis fortalt av moren Maryam og Shahab. Moren prøver å forstå sønnens utagerende oppførsel. Shahab føler seg ofte ydmyket av faren i andres nærvær, særlig når moren reiser bort. Storebroren Arash er den kloke og skoleflinke i familien. Når Shahab observerer og sammenlikner farens forhold til storebroren, begynner han å tro at «gode» og «intelligente» barn som Arash er sine fedres sønner. Barn som han selv derimot, de som er «klønete» og «problematiske», må være sine mødres sønner. I siste instans er det bestemorens forståelse som gir ham motet til å snakke.
Parinoush Saniee, kvinnen bak Irans mestselgende samtidsroman er tilbake med en ny gripende roman. Den unge mannen Shahab feirer sin tyveårsdag og minnes sin vanskelige barndom. Dagmammaen som passet ham, hadde ikke persisk som morsmål, hun snakket til ham på azeri, en tyrkisk dialekt. Forvirret av språkene omkring seg, lar Shahab være å snakke. Alle tror han er stum, og fetteren stempler ham derfor som «tulling». Historien blir vekselvis fortalt av moren Maryam og Shahab. Moren prøver å forstå sønnens utagerende oppførsel. Shahab føler seg ofte ydmyket av faren i andres nærvær, særlig når moren reiser bort. Storebroren Arash er den kloke og skoleflinke i familien. Når Shahab observerer og sammenlikner farens forhold til storebroren, begynner han å tro at «gode» og «intelligente» barn som Arash er sine fedres sønner. Barn som han selv derimot, de som er «klønete» og «problematiske», må være sine mødres sønner. I siste instans er det bestemorens forståelse som gir ham motet til å snakke.
«En dypest sett nokså rystende bok ... Shahabs virkelighetsbilde er uvanlig godt skildret, med et barns særegne fortolkning av de voksnes handlinger. Det blir et vakkert psykologisk portrett av en gutt som er lammet av angst. ... Det gode med denne boka er at ingen egentlig er slemme eller snille. Alle er ofre, både for et undertrykkende system og sitt eget ubevisste sjeleliv. Det gjør boka til et nydelig barneportrett – og etter hvert en kunstnerroman. Shahab tegner, han ser alt i farger, selv språket og ordene.»
