Roy Jacobsen er født i 1954. Han er en av de forfatterne som har mottatt størst anerkjennelse fra kritikerne og det litterære miljøet forøvrig de siste årene. Han har utviklet sitt forfatterskap fra en markert debut i 1982 med novellesamlingen Fangeliv, til å bli en original, sterk og analytisk forfatter med særlig interesse for de underliggende psykologiske spill i menneskelige samvær og samhandlinger. Roy Jacobsen fikk Vesaas' debutantpris for Fangeliv og ble nominert til Nordisk Råds pris for både Seierherrene (1991) og Frost (2003). I Marions slør (2007) beveger forfatteren seg mot krimsjangeren. En drivende historie fra det flerkulturelle Oslo, lagt litt fram i tid.
Jacobsen kjenner mennesker fra ulike miljøer og sammenhenger, han har erfaringer fra arbeidsliv og folkelige små samfunn i Nord-Norge såvel som fra akademiske og terapeutiske miljøer i hovedstaden. I sitt voksne liv har han også tilbrakt store deler av tiden i utlandet. Roy Jacobsen bor nå i Oslo.
Fra Norges litteraturhistorie
Roy Jacobsen – de mange miljøers dikter
«Den usynlige strukturen i livsprosessen»
Som så mange andre 80-tallsforfattere distanserte Roy Jacobsen (1954–), født i Oslo, seg straks fra 70-tallets politiske og litterære 'allvitere'. I flere intervjuer har han gitt uttrykk for sin sterke aversjon mot moralistisk og pedagogisk litteratur av alle slag, også, og ikke minst, den med politisk fortegn. Men han var ikke av dem som av den grunn kastet seg på den modernistiske bølgen. Som forfatter står han med begge beina fast plantet i den realistiske tradisjonen med bøker som befinner seg i krysningspunktet mellom den sosiale og den psykologiske roman. Tidlig på 80-tallet stod han fram som et av de mest spennende navnene innenfor den nye, ikke-politiserende prosadiktningen – med en klar og muntlig stil, preget av fortellerglede og innsikt i svært ulike miljøer og mennesketyper. Fortellingene hans har gjerne blindrom, det hviler en dunkel belysning over personer og handling, og leserne presenteres ofte for hemmeligheter som tekstene bare delvis letter på sløret for. Jacobsen overlater slik sett mye til lesernes fantasi, og bøkene hans byr på like store utfordringer som ny-modernistenes bøker gjør. Som Christensen og Ambjørnsen legger han stor vekt på å skrive spennende og underholdende, og typisk nok framhever han forfattere som Graham Greene og John le Carré som viktige litterære forbilder. Som 'realist' anser Jacobsen seg for å ha et 'forpliktende' forhold til virkeligheten. Først i 1992 utgav han en metaroman. Tidligere hadde han bare publisert én metatekst, novellen “Nesten” i Det kan komme noen (1989), der han tar opp forholdet fiksjon/virkelighet. Til gjengjeld skisserer han i denne novellen noe som ligner et litterært program. Her heter det at kunsten og kunstens motiv “er nødt til å være adskilte, for de er hverandres målestokk, de forutsetter hverandre”. Utsagnet er lagt i munnen på en forfatter som er ute av stand til å skrive etter at hans kone er død av kreft kort tid etter at han selv har avsluttet en roman om sorg. Denne romanen har han bare kunnet skrive ved å forestille seg at konen er dødssyk. Fiksjonen griper m.a.o. inn i virkeligheten. Dette er bare ett av flere eksempler i forfatterskapet som viser at Jacobsen er seg bevisst at fantasien inngår som et viktig moment også i den realistiske framstillingsmetoden. I det hele tatt vitner tekstene hans om en sterk genre- og fiksjonsbevissthet selv om han, som realistisk forteller, er opptatt av virkeligheten utenfor kunstverket. Forfatteren i “Nesten” taler om to verdener, bildets og det avbildedes verden. Det finnes en 'mystisk kommunikasjon' mellom dem, hevder han, og understreker samtidig at det er “den usynlige strukturen i livsprosessen” kunstverket forholder seg til. Utsagnet er dunkelt, men det gir en pekepinn om hvor Jacobsens hovedinteresse ligger. I sine beste bøker er han opptatt av det irrasjonelle og ubevisste, alt det som skjuler seg for den klare fornuft, men som dypest sett ligger til grunn for menneskenes handlinger. På spørsmål om hvilke forfattere som har opptatt ham mest, nevner han da også gjerne store psykologiske forfattere som Fjodor Dostojevskij, Joseph Conrad, Knut Hamsun og Aksel Sandemose – alle sammen diktere som har utforsket irrgangene og katakombene i menneskets sjel. Jacobsens personer uttaler seg sjelden så høytidelig som forfatteren i “Nesten”. Persongalleriet hans er mangfoldig, og som forfatter favner han vidt – både sosialt og psykologisk. Et flertall av de litterære skikkelsene hans er ikke-intellektuelle typer som i mange tilfeller står opphavsmannen fjernt. Jacobsens skikkelsesskapende evner er i det hele tatt betydelig. Flere av hans personer er randeksistenser som på en eller annen måte skiller seg ut fra gjennomsnittsborgeren: 'avvikere', einstøinger, halv- eller helkriminelle. Men Jacobsen kjenner også den 'vanlige' arbeiderens psyke – de trofaste, ikke-opprørske hverdagsmenneskene som inngikk i den store skaren av slitere som dro lasset da Norge ble omdannet til et sosialdemokratisk velstandssamfunn etter krigen. Han er da også en av våre få moderne forfattere som klart og tydelig har uttrykt sin sympati for Arbeiderpartiet – etter en 'fortid' lenger til venstre i sine unge år. Jacobsen har også demonstrert at han har nærgående kjennskap til landsbygda, især den nordnorske, og til fiskeren og bondens liv. I det hele tatt har han en forkjærlighet for mennesker som står fremmed overfor det akademiske og litterære liv – folk som har beina på jorda og følger en stø kurs. Men verken den ene eller den annen slipper fri for forfatterens mistenksomme blikk. Heller ikke de stødige har rent mel i posen. Men Jacobsen er ikke bare opptatt av de ubevisste drivkrefters psykologi. Nesten alle hans bøker har en sosial dimensjon, som kanskje er vel så viktig. Samspillet mellom individer og klasser, og ikke minst sammenstøtene mellom individer med ulik klassebakgrunn, spiller en sentral rolle. Som forfatter har han et skarpt blikk for sosiale symboler, alt det som signaliserer gruppe- og klassetilhørighet: innredning og omgangstone, påkledning og talemåter, de sosiale kulissene, alt det synlige og konkrete som peker inn mot de skjulte sosiale og psykologiske mønstrene som danner “den usynlige strukturen i livsprosessen”.
“Hardkokt” start
Med tildelingen av Tarjei Vesaas' debutantpris for novellesamlingen Fangeliv (1982) fikk Jacobsen en flying start. Kritikerne ble straks oppmerksom på ham, og boken høstet mange lovord i en tid da man var i ferd med å gå trett av den politisk forkynnende diktningen, og mange samtidig ønsket seg en engasjerende og sosialt bevisst litteratur som motvekt til den esoteriske ny-modernismen. De fleste av debutnovellene handler om unge menn fra de østlige drabantbyene i Oslo, ungdommer som er kommet på kant med samfunnet, og som ikke er i stand til å få skikk på livet sitt. Forfatteren vokste selv opp på Grorud og har åpenbart trukket veksler på erfaringer og observasjoner fra eget oppvekstmiljø. I intervjuer har han også mer enn antydet at han selv ikke hørte til blant Guds beste barn. I tre av tekstene gir han presise stemningsrapporter fra unge kriminelles tilværelse i fengsel og varetektsarrest. I de andre novellene handler det om et symbolsk eller eksistensielt fangenskap – om følelser som er stengt inne, om sosiale mønstre som sperrer, om murer mellom menneskene og verden, mellom virkeligheten og drømmen. “Livet hans var ingen sammenhengende historie, det lignet heller en grøt av hendelser og bilder, anekdoter og løsrevne bilder langt borte fra,” heter det om en av de unge fengselsfuglene i novellen “Flukt”. Et høydepunkt i samlingen er novellen “Å gå”, som forteller om en ung arrestant som hver dag iakttar to kvinner som passerer forbi gittervinduet, den ene lys, den andre mørk, to unge kvinner som hver på sitt vis tjener som sinnbilder på den innsattes livssituasjon. Den lyse blir til et bilde på frihetslengselen og den mørke på introjiseringen av den nedbrytende fengselsdisiplinen. Den knappe og konsise skrivemåten, der tanker, replikker og hendelser får tale for seg selv – en skrivemåte Jacobsen beholder utover i forfatterskapet – kan minne om Hemingway, og ikke minst om Arthur Omre (se bind 5, s. 335 og bind 1/6, s. 355), en norsk forfatter som den tidlige Jacobsen er nært beslektet med. Med sin neste utgivelse, sammenbruddsromanen Hjertetrøbbel (1984), 'flørter' Jacobsen med en av tidens litterære motestrømninger, skilsmisse- og midtlivskriseromanen. Boken er en pendant til Knut Faldbakkens kjønnsrolleproblematiserende 'dagbøker' om den moderne Adams problemer med kvinner og egen identitet. Men stilen er røffere hos Jacobsen, og holdningen til stoffet er mer ironisk og distansert slik at romanen nærmest kommer til å ligne en parodi på tidens gjennomsnittlige bokklubbroman. Men den ynkelige og tafatte hovedpersonen blir ikke bare utlevert til spott og spe. Hjertetrøbbel er en roman om en patetisk mannsperson, skrevet uten patos. I Tommy (1985) - en kriminalroman i den hardkokte Chandler-tradisjonen - nøster Jacobsen videre på noen av trådene fra debutsamlingen. Det handler på nytt om gutta fra Grorud - de som glemte å lære å vinne, men som i stedet lærte å tape - med stil. Prostitusjon og narkotikahandel, pengeutpressing og mord er noen av hovedingrediensene. Struktur og komposisjon er velkjent fra genreromaner av denne typen. En mann vender hjem etter ti år i utlendighet. Den gang hørte han til i gjengen, men senere har han glidd inn i rollen som både sjømann og mislykket far. Hjemturen har kommet i stand etter at han har fått vite at en av de gamle, kriminelt belastede kameratene er død under mystiske omstendigheter. I forsøket på å finne ut av disse konfronteres hovedpersonen med fortiden samtidig som han vikles inn i en rekke dramatiske begivenheter før gåten finner sin løsning. Hovedpersonen er ingen hvem som helst. Han kjenner det hardkokte miljøet og er en outsider som kan alle de skitne triksene. Når han nå opptrer som etterforsker, er han ikke så nøye med om han befinner seg på den rette siden av loven eller ikke. Samtidig er han en intellektuell type som slår om seg med sitater av Quasimodo, og som kjenner sin Shakespeare. Tommy er en typisk 'genreroman' samtidig som den peker fram mot den litterært sett mer komplekse romanen, Det nye vannet (1987), som for alvor brakte forfatteren i rampelyset. Romanen fikk annenpris i en romankonkurranse og ble en enorm kritikersuksess, og den må fortsatt regnes som en av forfatterens ypperste bøker.
Mannsfigurer i dunkel belysning
Det nye vannet er et lite mesterverk som framstår som en kombinasjon av en rekke romanformer. Den er for det første en sosial roman med satiriske og samfunnskritiske trekk og for det andre en psykologisk thriller. Dessuten låner den trekk både fra kriminalromanen og kjærlighetsromanen. Og ikke minst er den en inntrengende og dybdeborende studie i en 'avvikers' sinn. Som sosial roman tegner den et presist kart over den mentale og sosiale geografien i et nordnorsk kystsamfunn. Her lever 'bygdetullingen' Jon - en nær slektning av Tusten i Vesaas' "Fuglane" (se bind 1/6, s. 151 f). Som Tusten bor Jon alene sammen med sin søster, og noe særlig til arbeidskar er heller ikke han. Som ham har Jon et nærere forhold til naturen enn andre. Som ham er også Jon en 'konservativ' natur: han vil at verden skal være den samme som den alltid har vært. Når det lille samfunnet 'trues' av forandringer, er det typisk nok Jon som reagerer sterkest. Slik kommer studien av avvikerens psykologi og satiren over samfunnsutviklingen til å kobles sammen. Jon er romanens hovedperson og upålitelige bevissthetssentrum. Etter hvert som handlingen skrider fram, viser den enfoldige Jon seg å være en langt mer kompleks figur enn det kan virke som i første omgang. Både Jon og det lilleputtsamfunnet han lever i, bærer på hemmeligheter, men det er Jon som sitter med nøkkelen til hemmelighetene. Det er han som kjenner sammenhengene, samtidig som han selv utgjør den dypeste gåten i romanen. Bak den enfoldige overflaten skjuler det seg nemlig både et fintfølende registreringsapparat og sjelelige dybder som ingen hittil har loddet. En ung kvinne, Jons barndomskjæreste, er forsvunnet. Man har mistanke om at det er skjedd noe kriminelt, og det blir tilkalt en etterforsker fra hovedstaden. Han fatter hurtig mistanke til Jon og innkaller ham til en rekke forhør. Disse forhørene hører til høydepunktene i romanen og leder tankene hen til de tilsvarende forhørene i Dostojevskijs "Raskolnikov". Men på typisk vis lar ikke Jacobsen alle hemmelighetene komme for en dag. Slutten er 'åpen' og setter på fruktbart vis lesernes fantasi i sving. At Jon er gjerningsmannen, kan det likevel ikke herske noen tvil om. Selv har Jacobsen sagt at han med portrettet av Jon har vært “ute etter å utfordre vår vanlige, litt lettkjøpte kristne holdning: dette å holde med taperen. Her er han den skyldige likevel, til slutt” (intervju med Jan Kjærstad i Vinduet 1/1988). Både som psykologisk studie og som språklig-estetisk kunstverk rager Det nye vannet høyt i 80-tallets prosadiktning. Her viser Jacobsen den store dikters evne til å sanse og formidle det som kan synes smått og ubetydelig, men som gjennom den dikteriske formidlingen antar dybde og dimensjoner. Språket er presist, og dirrende og lavmælt på samme tid. Her settes det ikke utropstegn, her framkommer spenningen gjennom den tause talen mellom linjene. Romanen er både medlevd og analytisk i sin framstillingsform og dialektisk i den forstand at omverdenen betraktes gjennom en bestemt persons (Jons) blikk slik at vi som lesere kommer til å leve og føle med denne personen, samtidig som den samme personen blir 'avslørt' gjennom sin egen tale og sine egne tanker. En slik indirekte forteller- og avsløringsteknikk anvender Jacobsen ofte i sine tekster, men sjelden med et slikt mesterskap som her. I tillegg går romanen i dialog med en rekke andre tekster – først og fremst "Fuglane", men også andre Vesaas-tekster. Den samme dunkle belysningen hviler over deler av Virgo (1988) der en kriminalgåte på nytt ligger i bunnen av handlingen. Hovedpersonen er en eldre mann som nettopp har sluppet ut etter et lengre fengselsopphold. Datteren til denne mannen, som er enslig mor, spiller også en viktig rolle. Som Det nye vannet handler denne romanen om krenkelser som har etterlatt noen dype psykiske sår som utløser vold og annen irrasjonell adferd. Romanen kan blant annet leses som en studie i maskuline mindreverdskomplekser, som ytrer seg i form av hengivelsesangst og aggressivitet overfor de kvinner som mannen knytter seg til. Et særdeles problematisk far/datter-forhold utgjør romanens motiviske kjernepunkt. Om sin far sier datteren: “Han lot seg ikke utnytte eller spille på (...) han lot seg ikke elske eller forstå (...) Han var et overlegent fjell som hun kunne hamre løs på i all tid uten å ryste. Det skyldtes ikke styrke, det skyldtes mangel på kjerne.” Som sitatet antyder, handler romanen også om kvinners dype avhengighet av menn som lukker dem ute. Disse mennenes kvinneforakt framstilles som en forsvarsmekanisme. Når deres uavhengighetsfølelse krenkes, og de tyr til vold, pynter de seg senere med sine sår og retter forakten og hatet innad mot seg selv. Romanen kan således leses som en studie i menns selvhat. Den griper på det viset tilbake til Hjertetrøbbel, men den stikker dypere og utgjør sammen med Det nye vannet en tematisk enhet – til tross for de store ytre forskjellene mellom de to hovedpersonene.
Noveller om de ubevisste drivkrefter
Betydelig fortellerkunst finner vi også i novellesamlingen Det kan komme noen (1989), som i seg selv demonstrerer den store spennvidden i Jacobsens forfatterskap, og som ble belønnet med Kritikerprisen. Novellene omfatter en rekke ulike miljøer og personlighetstyper som har trekk til felles med personer vi har møtt i samtlige av Jacobsens tidligere bøker - fra overbefolkede drabantbyer i Oslo til folkefattige fiskevær i Nord-Norge, fra Paris til Mellom-Europa. Her møter vi både eneboeren og familiefaren, fiskeren og læreren, den halvkriminelle unggutten og den virkelighetsfjerne studenten, forfatteren og bonden, den psykisk utviklingshemmede jenta og stjernemannekengen. Best er de novellene der personer fra ulike miljøer støter sammen. I tittelnovellen innleder en ung arkeologistudent under et opphold nordpå et heftig, men ambivalent seksuelt forhold til en gift småbrukerkone som er tjue år eldre enn ham selv. Dette er en novelle som med sin tematisering av dunkle begjær og ubevisste krefter utgjør et høydepunkt i forfatterskapet. Novellen hviler på spenningen mellom to ulike måter å forholde seg til livet - og ikke minst seksualiteten - på: en reflektert og en 'naturlig'. Den handler om den intellektuelles dragning mot det instinktive liv, mot den uhemmede og hensynsløse 'naturlighet'. Både denne og åpningsnovellen “Steinene” har tilknytning til Det nye vannet. I den siste møter vi en 70-årig einstøing av en fiskerbonde som er travelt beskjeftiget med å forsvare sitt sære outsiderliv mot trykket fra sivilisasjonen og storsamfunnet. Også her utfoldes irrasjonelle drivkrefter i menneskesinnet mot en bakgrunn av opprørt hav og stupbratte fjell. Natur og sinn kobles sammen. Et steinras innevarsler f.eks. et ras i einstøingens tilværelse. Tryggheten beror på en illusjon, og hele teksten dirrer av en undertrykt katastrofebevissthet. Noe lignende kan sies om “Nummer ni” og “Isen”, hvor især den siste er en mesterlig novelle der forfatteren bedriver en underdrivelsens kunst som kan minne om islendingesagaene, som Jacobsen for øvrig har vært sterkt opptatt av. Han har blant annet stått for en kommentert utgave av Sagaen om Gisle Surson. I “Isen” fortelles det om en mann som våger det ingen annen i bygda gjør: å kjøre tømmer på isen med traktor. I skildringen av forholdet mellom ham og en unggutt som kommer og spør om å få kjøre med, avdekkes på nytt konflikten mellom driftene og overjeget, mellom kaos og kontroll. I andre noveller som, “Kniven i sanda” og “Bussene”, viser Jacobsen sitt sedvanlig fine grep om ungdomsmiljøer i Oslo, og en historie om en psykisk utviklingshemmet er skrevet både med frisk humor og øm innlevelse. Tragikomisk er på sin side novellen “Ingenting” om stjernemannekengen som en dag oppdager at det plutselig har vokst ut et svart hår på haken hennes, mens metanovellen “Nesten” (se ovenfor) er en intellektuell flerdekker. Seks år senere kom Jacobsen med sin tredje novellesamling. Den høyre armen (1994) har den samme spennvidden, sosialt og geografisk, som den foregående, og en like mangfoldig motivverden trer fram. I en av historiene hører vi om en lege nordpå som må bistå ved en fødsel, i en annen om to tiåringer som drar på skitur til Grefsenkollen, i en tredje om en tysk skredder som bygger en Kz-leir for sin vesle sønn. I andre tekster handler det om en lektor som har mistet sin fire år gamle sønn i en trafikkulykke, om en bonde som mottar melding om en pakke som ligger og venter på postkontoret, om en forfatter som beretter om to mongolske oversettere på et seminar i Bretagne, og om den tyrkiske storvesiren som terroriserer kristne opprørere for å skape ro i befolkningen. De fleste historiene er tilsynelatende enkle, men en hemmelighet ligger i bunnen av dem, og det samme gåtefulle skjæret, frambrakt gjennom det usagtes kunst, hviler også over disse tekstene. At Jacobsen ønsker å utfordre leserne til selv å dikte med, gir den ene av novellene for en gangs skyld direkte beskjed om. Den bygger på et gammelt sagn om en far som stilles overfor et grusomt valg. Han får selv lov til å bestemme om det er hans eller sønnens arm storvesirens menn skal hugge av. Jacobsen gir fire versjoner av det som skjer, samt en femte som kun er et utkast på to linjer som direkte inviterer leserne til å skape sin egen versjon på basis av den samme utgangssituasjonen. Begge de to novellesamlingene vitner om en forfatter som beveger seg i spenningsfeltet mellom det 'instinktive' og det reflekterte, mellom livet blant gråstein og i fiskebåt og livet i bygater og på litterære kafeer. Mellom de to samlingene gav Jacobsen ut to romaner som hver for seg og sett i sammenheng vitner om det samme. Den første av dem, Seierherrene (1991), ble en av denne periodens aller største romansuksesser. Med et opplag på 100 000 samme høst som den utkom, ble romanen folkelesning i en grad vel ingen hadde drømt om. Slektskrønike om 'lausrivinga frå upphavet' Seierherrene, en murstein på 633 sider, er en bredt anlagt slektskrønike som spenner over tre slektsledd. Romanen er delt i to. Den første delen er en 3. personsfortelling med en autoral forteller og med et formspråk som kan minne om tilsvarende mektige slektsepos innenfor den realistisk-naturalistiske fortellertradisjonen. Den andre delen er en jeg-beretning med en forteller som tar opp stafettpinnen på samme tid som den anonyme fortelleren slapp den, en beretter som dels formidler en rekke scener fra sitt eget liv, dels gir en personlig farget stemningsrapport som kaster lys over viktige utviklingstrekk i det norske samfunn de siste 30–40 år. Nedskrivningstidspunktet er lagt til året 1991, og fortelleren er født samme år som Jacobsen selv og vokst opp i den samme bydelen i Oslo. At forfatteren tar utgangspunkt i sitt eget og sine forfedres liv, kan det derfor neppe herske tvil om, men å lese boken som en 'nøkkelroman' vil likevel helt sikkert være en feillesning. Seierherrene er fiksjon og ikke fakta. I den siste delen er framstillingen mer springende og 'tilfeldig', noe som både reflekterer skiftet i fortellerposisjon og markerer en overgang fra ett historisk utviklingstrinn til et annet, fra de kollektive bevegelsers tid til vår moderne fragmenterte og individualistiske samfunnsform. I den første delen føyer Jacobsen et nytt verk inn i den veldige serien av bøker som utgjør 'slitets saga' i norsk litteratur – fra Kristofer Uppdals tibindsverk, "Dansen gjennom skuggeheimen" til Kjartan Fløgstads "Dalen Portland" og "Fyr og flamme". Som dem forteller Jacobsen om 'lausrivinga frå upphavet', om overgangen fra bondesamfunn til industristat, om proletariseringen av (små)bøndene og 'den lange marsjen' fra fjøs og fiskebåt til fabrikkhall og pikeværelse. Seierherrenes første del er proletarlitteratur i nyrealistisk ånd og av ypperste kvalitet. Handlingen tar til i 1927 et sted på Helgelandskysten med en episode som har klare symbolske overtoner. Tre fillete småbarn har stjålet noen gubber dynamitt og sprengt Kjempen i luften - 'den største steinen i verden', et landemerke for fiskerne og dermed også et peilingspunkt i tilværelsen. “Det var fattigdommen som smalt,” heter det når tausheten har lagt seg etter braket. Så følger historien om småbrukeren, fiskeren og anleggsarbeideren Johan Strand, som må streve dag og natt for å holde den verste nøden på avstand, men som til tross for sitt veldige gå-på-mot og sin enorme arbeidskapasitet blir forfulgt av fattidom og ulykker. Han må sette bort to av barna sine hos fosterforeldre, og den ene av dem, Marta, overtar etter hvert rollen som hovedperson. I 1936 bryter hun opp fra slitet og fattigdommen på Helgelandskysten, flytter til Oslo og får stilling som stuepike i et rikmannshjem i Grefsenåsen. I skildringen av den usikre og ydmyke nordlandsjentas sjokkartede møte med hovedstaden er den sosiale kronikøren Jacobsen på sitt aller beste. Folk gjør narr av dialekten hennes, og husfruen behandler henne nedlatende. Alt er nytt og annerledes. Men etter hvert tilpasser hun seg, gifter seg og innstiller seg på å bli. Marta er jeg-personens mor, og i portrettet av henne og den klassebevisste ektemannen og faren Frank har jeg-fortelleren Rogern (forfatterens alter ego) fanget opp en tilværelse og en livsform som både er særegen og typisk. I framstillingen av sine egne opplevelser i barne- og ungdomsår slår jeg-fortelleren på mer humoristiske strenger. Stilen er i det hele tatt mer 'urban'. I tillegg til fortellende passasjer fins essayistiske, kåserende og analyserende innslag. Sprangene og variasjonene har personkarakteriserende funksjon, men de speiler også en mer rastløs tid. Særlig innlevde og (selv)ironiske er skildringen av skoleårene, med tidstypiske opplevelser fra besøk hos skoletannlegen og konkurranser på idealtid til Oslo-frokost og opphold på feriekoloni. Både i valg av motiver og i fortellemåte kan Jacobsen her minne om Saabye Christensen. Handlingen dekker også 70-årenes ungdoms- og studentopprør som jeg-fortelleren framstår som en representant for, om enn han har befunnet seg noe på sidelinjen. Og den går fram til 80-tallets jappe- og EDB-tid. Med en bestemt slekt som illustrasjonsmateriale gir romanen et bilde av Det Store Spranget, det Jacobsen selv har kalt den revolusjonære omdannelsen av Norge til et sosialdemokratisk samfunn. Seierherrene - det er arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen. Sosialdemokraten Jacobsen har nok ment at tittelen skal tas på alvor, men likevel er den ikke uten ironiske undertoner. Kanskje ble noe borte underveis? Fellesskapsverdiene, den gamle solidariteten, arbeidsgleden, den særegne arbeiderkulturen? Kanskje seiret arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen seg til døde? Dette er noen av de politiske spørsmålene romanen indirekte stiller. Seierherrene er en særdeles norsk roman - med mange norske forbilder, fra Duun og Uppdal til Fløgstad og Solstad - men samtidig er den fabulerende på nesten latinamerikansk vis. Jacobsen holder seg imidlertid hele tiden innenfor realismens rammer. Som realistisk historisk roman hører den til det beste som ble skrevet i denne perioden, og det kan virke som om den var med på å foregripe en ny dreining mot historien og 'den store fortelling' i 1990-årene (se s. 712 ff). Romanen ble tildelt den svenske Lo Johansson-prisen og nominert til Nordisk Råds litteraturpris samme år.
Metaroman, politikerbiografi og agent-thriller
I sin neste roman skifter Jacobsen beite. Fata Morgana (1992) er Jacobsens første metaroman. Den mangler helt den store slektsromanens brede publikumsappell, og den fikk en blandet mottakelse. Men som metaroman er den finurlig og åpner for mange ulike tolkninger. For det første kan den leses som et ironisk oppgjør med 70-tallets arbeiderdiktere. En slik dikter er jeg-personen i romanen. Gjennom det portrettet han gir av seg selv, får forfatteren levert mange velrettede spark til “søttitallsforfatterne”, som så lett har latt seg integrere i det (små)borgerskapet som de den gang nærte en slik forakt for. Men romanen kan også leses som en satirisk utlevering av borgerligheten i sin alminnelighet - slik den slår igjennom hos alt fra solide og tradisjonsrike rikfolk til sosialdemokratiske parvenyer og kunstnere med kvasiradikale holdninger. Men romanen handler også om sam- og midtlivskriser. Et hovedpoeng er at våre liv ligner en eneste stor opphopning av klisjeer. Hovedpersonen føler at hans forfattergjerning kun er et plagiat og en imitasjon. Men ikke bare som forfatter, også som menneske, opplever han seg som en kopist. Menneskene i Fata Morgana framstår i tråd med dette som tekstens marionetter. Frihet er en illusjon - det er fiksjonene som former våre liv. Med en slik grunnstemning ligner romanen den absolutte motpol til Seierherrene. Som så mange andre Jacobsen-tekster rommer også denne romanen en kriminalgåte. Et mord er begått i det huset forfatteren og hans familie leier. Mordet fungerer som et speil for romanhandlingen på nåtidsplanet. Det er 'virkelig', men samtidig en historie som det kan diktes videre på: en torso av en fortelling som fascinerer, ikke i kraft av det den faktisk forteller, men i kraft av det den ikke avslører. Mordet, som aldri er blitt oppklart, og som kanskje - når det kommer til stykket - heller ikke har funnet sted, kan betraktes som en metafor for 'den usynlige strukturen i livsprosessen' - gåten som det ikke finnes noe svar på. På typisk 80-tallsvis framstiller her forfatteren menneskene som bildenes og klisjeenes fanger i en verden som beveger seg mer og mer vekk fra realitetene. Konsekvent nok forlater Jacobsen sine personer i stivnede positurer - som apatiske tilskuere til en drukningsulykke som kanskje har funnet sted. Om Jacobsens neste bok var planlagt før Seierherrene utkom, eller om den sprang ut av arbeidet med denne, vites ikke. I alle fall er det en nær sammenheng mellom Jacobsens store suksessroman og biografien om den sosialdemokratiske statsministeren Trygve Bratteli, som utkom i 1995. I biografien forsøker Jacobsen å oppvurdere Bratteli, delvis på bekostning av Einar Gerhardsen. Her feirer Jacobsen som forteller nye triumfer, især i sine skildringer av Brattelis oppvekstår. Fra historikerhold ble det imidlertid reist kraftig kritikk mot boken fordi forfatteren angivelig blandet fakta og fiksjon på en uheldig måte. Men boken bærer da også undertittelen 'fortelling', ikke biografi, og i forordet gjør Jacobsen rede for sitt særlige utgangspunkt. Han har aldri hatt til hensikt å opptre som faghistoriker, og han har bevisst forsøkt å etablere en egen fortellerstemme. Selv om han er tro mot kildene i det meste, legger han ikke skjul på at han kan komme til å “overdrive, karikere eller søke tilflukt i spektakulære utblåsninger”. Underveis henviser han da også ofte til “mer kompetent hold” når ikke sakkunnskapene strekker til, og tar forbehold når han føler det påkrevd. Som forfatter spiller han slik sett med åpne kort, og i de politiske kretsene han beskriver, fikk han svært god mottakelse. Boken er ingen hagiografi. Jacobsen har også blikk for den biografertes 'svake' sider, men alt i alt bærer den preg av stor sympati med Bratteli som privatperson og politiker. I en slyngete, dvelende og bevisst 'litterær' og personlig stil med mange gjentakelser, innskudd, parenteser, retoriske spørsmål og direkte leserhenvendelser lar Jacobsen leserne komme tett inn på Bratteli i de forskjellige fasene av hans liv - fra livet som fattiggutt på Nøtterøy, gjennom en barne- og ungdomstid som ble ødelagt av en plagsom brokk, og gjennom senere arbeidserfaringer som hvalfanger og taktekker til han ender opp som landets statsminister - etter at han har innehatt en hel rekke tillitsverv innenfor arbeiderbevegelsen. I sin foreløpig siste utgivelse, den fritt oppdiktede spenningsromanen Ismael, tar Jacobsen utgangspunkt i deler av det stoffet han fant fram til i arbeidet med Bratteli-boken. Handlingen er knyttet til etterretningstjenestens virksomhet og henviser direkte til Lund-rapporten om de hemmelige tjenestene og oppstusset som den vakte høsten 1996. Boken kan ikke måle seg med Jacobsens beste bøker, men også denne har mange fortellertekniske kvaliteter og er langt mer finurlige enn de fleste som utgis innenfor genren. Til dette bidrar både de mange bibelallusjonene, den perspektivskapende navnesymbolikken og en gjennomført jeger/offermetaforikk. Hovedpersonen Tor er også en 'ekte' Jacobsen-figur. Han befinner seg i femtiårene og har trukket seg tilbake etter en legendarisk innsats som etterretningsoffiser under dekknavnet Ismael. Han har slått seg ned på et avsides småbruk i nærheten av svenskegrensen sammen med en tidligere hore. Til tross for deres noe 'tvilsomme' fortid, fører de to en tilsynelatende idyllisk tilværelse, men idyllen slår snart sprekker, og handlingen skyter fart. Ismael kan ikke løpe fra sin fortid, men hva som faktisk er på spill, forblir lenge uklart, ja, kommer kanskje aldri helt for en dag. Slik sett er ikke Ismael en mindre gåtefull tekst enn Jacobsens tidligere tekster. Også her er det “den usynlige strukturen i livsprosessene” han lar oss ane konturene av - ved å tale om det nest viktigste og tie om det viktigste.
Øystein Rottem: Norges litteraturhistorie, bind 8, Vår egen tid 1980-98