Vigdis Hjorth

«Dette er et lite mesterstykke av en roman. [...] at "Gjentakelsen" er en av denne bokhøstens mest lesverdige bøker er ikke denne anmelder i tvil om.»

«... intenst og insisterende, så dirrende og hamrende at det av og til er vondt å lese.»

«... enkelt fortalt, så lett og nesten fortryllende at man blir forført.»

«... en smerte og en intensitet som har resultert i et fortettet mesterstykke.»

«Ah. Som hun skriver, Vigdis Hjorth. Hennes nye roman er antydende, nesten rytmisk gjentakende – og samtidig et rått og grufullt familiedrama.»

«Vigdis Hjorth skriver både glitrende og grufullt om en splittet familie.»
«Hvem kan som Vigdis Hjorth skrive en roman på 143 sider, så inntrengende levende om en 16 år gammel jente – om hennes krevende liv i en splittet familie.»

«Fortellingen er kompakt, tett, elegant skrevet, i et vakkert språk, godt å lese, i en gjennomarbeidet tekst.»

«... opprivende og hjerteskjærende lesning.»

«Som roman er det storveis og intens lesning, av beste Vigdis Hjorth-merke.»

«Vigdis Hjorth har alltid vært god til å skildre håp, fortvilelse og ensomhet hos tenåringsjenter, og hvor klønete man er både i følelser og praksis. Det er hun også her.»

«… Hjorth fører, som vanlig, et distinkt, treffsikkert språk. Det er en allmenn historie hun forteller.»

«Forbausende personlig om hvor tungt og ensomt et forfatterliv kan være. [...] Det er en humoristisk, rik og forbausende personlig bok, som blant annet gir innsikt i skrivingens vaner og helst uvaner. Først og fremst er den en trøst til alle som skriver»

"Hun skriver medrivende og samtidig analytisk, hun løfter blikket fra det nære private til det globale (...) Det er ubehagelig, og det er stadig prisverdig"

« en strålende liten roman (...) Vigdis Hjorth av beste merke»

"I den pågående krigen mellom kunst og virkelighet bidrar Vigdis Hjorth med en vittig og lett satirisk roman"

«…Hjorth er en våre beste, mest interessante samtidsforfattere – alltid intellektuelt forskende og forførende, alltid uhyre velformulert, og ikke minst, alltid modig.»

«Lærerinnens sang» blir derfor aldri noen metaroman om diktning, men en vedkommende fortelling til selvinspeksjon og endring for både Lotte Bøk, leseren og forfatteren selv, til inspeksjon av forholdet mellom teori og praksis foran speilet i den enkeltes liv. Alt sammen i et forbilledlig tydelig språk og gjennomkontrollert plot, med en hovedperson i ferd med å nærme seg «helheten i det hun uttrykker».

« en fin liten roman (...) Den pirker i språket, i vanetanken, diskuterer hvorvidt kunsten, filosofien, ideologien virkelig kan vise vei i livet.»

"Passar for deg som interesserer deg for kva som skjer når erfaringar blir til kunst og likar å tenkje mens du les romanar".

«Handlar ikkje berre om kunsten og privatlivet, men også om kunsten og det politiske livet, og den etiske diskusjonen er både vidsynt og fasettert."

«Vigdis Hjorth briljerer i sin undersøkelse av forholdet mellom tanke og handling."
"Lærerinnens sang er spisset mot en samtid, den diskuterer det som skjer i verden nå, men opprettholder en litterær tvetydighet som gjør at romanens forløp kan tenkes på mange forskjellige måter. Hun låser ikke fortellingen med ideer, men ­åpner dem for ytterligere kompleksitet."

«Sammen fungerer essayene godt, og det gjør meg oppstemt å lese Hjorths syn på litteratur, der så mange taler for dens innskrenkning og moralske plikter, er det ingenting å finne av det her.»

«Vigdis Hjorth skriver klokt og morsomt om menneskelige menneskers rett til å lage både god og dårlig kunst.(…)Vigdis Hjorth leser fint og skriver enda finere, i en essaysamling som tar utgangspunkt i forfatterkollegaer fra Alf Prøysen til Peter Handke.»

«Gjennom ei stødig sjanglande essayform når Hjorth ein djupare grunn – ikkje slik at innsiktene er djupare enn i romanane, men slik at refleksjonen handlar om noko grunnleggjande for alle romanar – om det eksistensielle opphavet til lesing og skriving. Her kan lesaren trampe rundt på litteraturens grunn og kjenne bivringa i bakken: Kvifor les og skriv eg? Kvifor les og skriv vi?»

«Man lærer alltid noe av Vigdis Hjorth. En hverdagslig betraktning som treffer leseren. En skarp snerten vri som setter leseren ut. En observasjon som spidder.»

«I fire gode essays om andre forfattere forsvarer Hjorth sin egen skrivestil. […] Den oppmerksomme leser vil oppdage at hun samtidig parerer kritikken mot Arv og miljø. Det er en vellykket og snedig strategi."

«Vigdis Hjorth er ikke bare en av våre fremste romanforfattere, men også en formidler av rang. Vigdis Hjorths litterære erkjennelsesarbeid fører til at hun tilbyr leserne og kritikerne det nærgående spørsmålet: ‘Hvorfor gjør det så vondt?»

«Det er noe friskt og feiende over Vigdis Hjorths lesning av norske klassikere. I flere tilfeller, som med Agnar Mykle, avslører hun et tydelig kvinneblikk. Men også i forhold til Alf og Rolf viser hun dikternes betydning for personlige opplevelser. Man blir litt klokere av å lese Vigdis Hjorth - og så er det en fornøyelse å ta del i hennes egen leseglede.»

«Gjennom vare lesninger av andre, forsvarer Vigdis Hjorth sin litterære frihet. (...) Hjorth kan dessuten kunsten å mate med eleganse, slik at tørsten etter hennes tanker tiltar både under og etter lesningen.»

«Lærerinnens sang» blir derfor aldri noen metaroman om diktning, men en vedkommende fortelling til selvinspeksjon og endring for både Lotte Bøk, leseren og forfatteren selv, til inspeksjon av forholdet mellom teori og praksis foran speilet i den enkeltes liv. Alt sammen i et forbilledlig tydelig språk og gjennomkontrollert plot, med en hovedperson i ferd med å nærme seg «helheten i det hun uttrykker».

«Gjennom vare lesninger av andre, forsvarer Vigdis Hjorth sin litterære frihet. (...) Hjorth kan dessuten kunsten å mate med eleganse, slik at tørsten etter hennes tanker tiltar både under og etter lesningen.»

«…Hjorth er en våre beste, mest interessante samtidsforfattere – alltid intellektuelt forskende og forførende, alltid uhyre velformulert, og ikke minst, alltid modig.»

«Det er noe friskt og feiende over Vigdis Hjorths lesning av norske klassikere. I flere tilfeller, som med Agnar Mykle, avslører hun et tydelig kvinneblikk. Men også i forhold til Alf og Rolf viser hun dikternes betydning for personlige opplevelser. Man blir litt klokere av å lese Vigdis Hjorth - og så er det en fornøyelse å ta del i hennes egen leseglede.»

"I den pågående krigen mellom kunst og virkelighet bidrar Vigdis Hjorth med en vittig og lett satirisk roman"

«Vigdis Hjorth er ikke bare en av våre fremste romanforfattere, men også en formidler av rang. Vigdis Hjorths litterære erkjennelsesarbeid fører til at hun tilbyr leserne og kritikerne det nærgående spørsmålet: ‘Hvorfor gjør det så vondt?’»

« en strålende liten roman (...) Vigdis Hjorth av beste merke»

«I fire gode essays om andre forfattere forsvarer Hjorth sin egen skrivestil. […] Den oppmerksomme leser vil oppdage at hun samtidig parerer kritikken mot Arv og miljø. Det er en vellykket og snedig strategi."

"Hun skriver medrivende og samtidig analytisk, hun løfter blikket fra det nære private til det globale (...) Det er ubehagelig, og det er stadig prisverdig"

«Man lærer alltid noe av Vigdis Hjorth. En hverdagslig betraktning som treffer leseren. En skarp snerten vri som setter leseren ut. En observasjon som spidder.»

«Vigdis Hjorth briljerer i sin undersøkelse av forholdet mellom tanke og handling."
"Lærerinnens sang er spisset mot en samtid, den diskuterer det som skjer i verden nå, men opprettholder en litterær tvetydighet som gjør at romanens forløp kan tenkes på mange forskjellige måter. Hun låser ikke fortellingen med ideer, men ­åpner dem for ytterligere kompleksitet."

«Gjennom ei stødig sjanglande essayform når Hjorth ein djupare grunn – ikkje slik at innsiktene er djupare enn i romanane, men slik at refleksjonen handlar om noko grunnleggjande for alle romanar – om det eksistensielle opphavet til lesing og skriving. Her kan lesaren trampe rundt på litteraturens grunn og kjenne bivringa i bakken: Kvifor les og skriv eg? Kvifor les og skriv vi?»

«Handlar ikkje berre om kunsten og privatlivet, men også om kunsten og det politiske livet, og den etiske diskusjonen er både vidsynt og fasettert."

«Vigdis Hjorth skriver klokt og morsomt om menneskelige menneskers rett til å lage både god og dårlig kunst.(…)Vigdis Hjorth leser fint og skriver enda finere, i en essaysamling som tar utgangspunkt i forfatterkollegaer fra Alf Prøysen til Peter Handke.»

«Passar for deg som interesserer deg for kva som skjer når erfaringar blir til kunst og som likar å tenkje mens du les romanar .»

«Sammen fungerer essayene godt, og det gjør meg oppstemt å lese Hjorths syn på litteratur, der så mange taler for dens innskrenkning og moralske plikter, er det ingenting å finne av det her.»

Det er en friskhet over disse lesningene, som er gjort med et utpreget feminint blikk.

«For dere som er glad i litteratur er dette en må-ha-bok.» (...)

(...) «Dette er en liten fin klok bok, som kan tas frem om og om igjen! Anbefales!»

« en fin liten roman(...) Den pirker i språket, i vanetanken, diskuterer hvorvidt kunsten, filosofien, ideologien virkelig kan vise vei i livet.»

«Hjorth er drivende god til både å skildre og diskutere egne tankerekker og livsanskuelser. Språket er meget presist og opplysende. Romanen er morsom og den er innsiktsfull.»

«I denne boken presenteres vi for en kjærlighet som overgår det meste ...»

«Det er bare å ta fram superlativene […] Hun dissekerer klasseforskjeller, kjærlighet, intimitet, kunst og liv i et rent, enkelt og uhyre presist språk […] en nytelse å lese.»

«Hjorths siste utgivelser skildrer stadig bedre dilemmaer ved å leve i det øvre kulturelle sjiktet i norsk middelklasse. Hun skriver tankevekkende og underholdende […] bøkene er blant de beste som utgis på norsk.»

«Vigdis Hjorth gjør livet mindre ensomt med bøkene sine»

"Bare Vigdis Hjorth klarer å behandle et tungt tema på en så stram, intelligent og poetisk måte."

"Vigdis Hjorth har skrevet sin sterkeste roman; om et seksuelt overgrep som ødelegger alle relasjoner i en familie... Vigdis Hjorth skriver om konfliktene som rulles opp på et tilforlatelig, hverdagslig språk, men det dirrer mellom linjene. Det ligger en energi, et spenningsnivå, i fortellingen som bare er der når noe virkelig står på spill."

"Som hun kan skrive, Vigdis Hjorth, rett inn i liv og livsvalg de fleste gjenkjenner rundt oss og i oss."

"Vigdis Hjorths nye roman er rasende og klok, skjelvende og stringent."

"Hjorth utporsjonerer hemmelighetene med ibsensk presisjon, slik at spenningsnivået opprettholdes til den siste av de 343 sidene."

"Vigdis Hjorths nye roman, om arv og skyld i alle ordenes betydninger, er fæl. Men god...«Arv og miljø» er en fortvilet bok, om en desperat higen etter rettferdighet. Definitivt interessant, ytterst velskrevet og med fint utporsjonert spenning. Men mørk, uten det humoristiske skråblikket som pleier å være Hjorths varemerke. «Jeg visst ikke hvordan det var å være et sunt menneske, et uskadd menneske, jeg hadde ikke annen erfaring enn min egen»."

"Vigdis Hjorth har samla eit knippe gode artiklar ho har skrive om litteratur i ei bok med tittelen Fryd og fare, og der syner ho at eit varmt, kultivert og entusiastisk menneske kan gjera lærdom levande og inspirerande på ein måte maskinene ikkje kan etterlikna (...) Dette er ei bok som det tek tid å lesa, men ikkje av di ho er tjukk eller ordrik. Det kjem berre av at ein må leggja boka ned og gruvla litt no og då og føra diskusjonar med seg sjølv om det eine emnet etter det andre. Først når diskusjonen er vunnen, og det med glans, sjølvsagt, kan ein ta opp boka og lata seg føra vidare i litteraturen, med Vigdis Hjorth som ein klok og god guide."

"Når jeg leser Fryd og fare, får jeg lyst til å skrive mer som Vigdis Hjorth ... et inspirerende bidrag til den evige debatten om litteraturens rolle."

"Vigdis Hjorth kan kunsten å forføre leseren uten å tape alvoret av syne. Resultatet er elleve gode tekster om liv og litteratur.(...)Hjorth er opptatt av frihet og ansvar, og essayet om Søren Kierkegaard vever det personlige sammen med filosofiske innsikter om å tørre å leve sitt liv utenfor konformitetspresset. Vigdis Hjorths liv og litteratur er i så måte et eksempel til etterfølgelse.(...)Vigdis Hjorths essaysamling Fryd og fare minner oss om at litteratur på ett eller annet vis må angå leseren for å være relevant og interessant."

"Forbilledlig presentasjon av andre diktere."

"Essaysamlingen viser en forfatter som spiller på et stort register.(...)Essaysamlingen gir et godt innblikk i Vigdis Hjorths mange pasjonerte litterære forhold. De viser en forfatter som spiller på et stort register, der erotikken på ingen måte er enerådende, men en av mange menneskelige felter som kan brukes for å belyse livsvilkårene og forstå mer av seg selv."

"Skal du lese én roman om ensomhet og postvesenet, la det bli denne.(...)(...) Det er nesten umulig å vite hvor man skal begynne når man skal snakke om Hjorths romaner. De er umiddelbare, men blir hengende og sparke i deg en stund etterpå. Denne gangen er det intet mindre enn politikk, postvesen og en ung ensom kvinne som forenes. Kan det blir interessant? Ja, hos Hjorth kan det."

(...)en knallfin bok. Det er ikke mange som utforsker ensomhet med større mot i dag. Heia Hjorth!"

"Vigdis Hjorths Leve posthornet! kan applauderes for mangt, ikke minst for å være noe så usannsynlig som en vellykket politisk roman om (hold deg fast) postdirektivet.""På alle måter en vellykket roman fra Vigdis Hjorth."

"Det er få som kan beskrive en kvinne på randen så godt som Hjorth(...)""Nettopp det er det sympatiske med denne boka. Og kanskje også det originale. Hjorth løfter frem politikken, ikke den internasjonale storpolitikken, men den grå kommunepolitikken– og viser hvor eksistensielt viktig den kan være. I en roman der de tilsynelatende enkleste formuleringer bærer en Hjorthsk dobbelthet og dybde i seg.»

«Gjemt inne i romanen er en liten perle av en fortelling om et brev som bare nådde frem fordi postbudet virkelig la seg i selen for å finne riktig adressat. Denne gjør Leve posthornet! til noe mer enn en historien om kommunikasjonsrådgiveren og postdirektivet. Dette blirdermed en bok som ikke primært handler om det atomiserte samtidsmennesket eller nostalgien ved håndskrevne brev, men om kommunikasjon. Skal man lese en roman om postdirektivet i år, må det vel være denne.»

"Det virker så lett å lese bøkene til Vigdis Hjorth. Ingen språklige krumspring som tvinger oss til å lese sakte, historier som glir … episoder til å flire av. Både «Leve posthornet» og andre av romanene hennes krever vilje til å reflektere, for her er det mye å tenke over.(...)Les boken, lag eselører, strek under – tenk, og tenk mer. Leve Vigdis Hjorth. Leve alvoret. Leve de modige valgene."

"Vigdis Hjorth vender seg inn i et eksistensielt alvor i Leve posthornet! Boka er et stort skrik, og Hjorth har skrevet en sterk roman om identitet, autentisitet og om å velge modig.(...)Det er skarpt sett, og meget godt skrevet."

"...når Hjorth går laus på politiske og eksistensielle problemstillingarmed velkjent vidd og eksistensielt mot, er det berre å gje seg over."

"En rar og real post-umodernistisk godtepose av politikk, poesi ogtungsinn."

"Det er enormt godt gjort å skrive noe såpass sjeldent som en politisk-personlig roman uten at den blir kjedelig og intern. Som alltid i lysende presise setninger, med en helt unik fingerspissfølelse for flyt og ordvalg."

"Ikke minst demonstrerer Vigdis Hjorth nok en gang hvorfor forfatterskapet hennes er et av de modigste og viktigste i norsk samtidslitteratur."

"Tredve dager i Sandefjord er ei god bok. Teksten er velskriven, reflektert, kjenslevar og tett på hendingane og reaksjonane."

"God bok og godt gjort Hjorth!"

"Tredve dager i Sandefjord er ikkje berre ein rapport frå eit fengsel, det er også -og ikkje minst- ein rapport frå ei sjel som veit at ho er sin eigen fange og den dommen ser ut til å vere på livstid. Vigdis Hjorth skildrar identitetssmerter med ubehageleg presisjon."

"Tredve dager i Sandefjord er først og fremst en reflektert fremstilling av fengselsoppholdet fra dag til dag, og hever seg kvalitetsmessig over den gjengse norske samtidsromanen ved å peke ut over seg selv på en alvorlig måte."

"Nok en gang lykkes Vigdis Hjorth i å utfordre kjerneleserens selvbilde ved å plassere den ressurssterke middelklassekvinnen i samfunnsgrupper hun ikke tilhører."

"Tredve dager i Sandefjord er Vigdis Hjorth på sitt aller, aller beste. Det sier ikke så rent lite."

"Slik blir Tredve dager i Sandefjord vitne om en virkelighet som fascinerer og frastøter nettopp i kraft av sin sannhetsgehalt."

"Hjorth er først og fremst intet mindre enn en innmari god forteller, hun gir oss setninger som får tankene til å vugge i takt med fortellingen og tenke at ja: slik er det, vri oss, smile, le og sørge litt på de rette stedene."

"Vigdis Hjorth er en klok forfatter, som alltid evner å overraske også når hun skriver om det tilsynelatende klisjeaktige som møtet mellom en svart mann og en hvit kvinne kan være. Hjorth banaliserer aldri, hun blir aldri sentimental, heller ikke denne gangen. (...) Det skal også sies at avslutningen på Snakk til meg er helt usedvanlig og overraskende i sin brutale og avslørende erkjennelse."

"Hjorth lar sin jeg-forteller fremstå med både klokskap og naivitet, innsikt og ironi, slik at denne i det ytre kjedelige bibliotekaren psykologisk sett blir en rik skikkelse. (...)Med Snakk til meg har Hjorth føyd en ny og mindre opprørsk, men like interessant, skikkelse til sitt persongalleri av strevende, selvødeleggende, klønete, alminnelige mennesker."

"Vigdis Hjorth har skrevet en av sine beste romaner - om norsk-etnisk usikkerhet i møte med det fremmede. Snakk til meg er en sjeldent god fortelling om et slikt stivnet sinn: en alminnelig, anonym norsk kvinne. (...) Romanen har litterære kvaliteter som med solid margin sprenger snevre politiske rammer. Historien vokser ved gjenlesning og blir en eksistensielt bevegelig - og bevegende - roman, med et vell av tolkningsmuligheter, blant de aller beste Hjorth har skrevet."

"Snakk til meg har blitt den sterkeste, klokeste og vareste av de hjorthbøkene jeg har lest."

"(...)vokser det altså frem en skarp og nyansert fremstilling, som er relevant på ulike plan: Romanen fungerer både som en ganske brutal fortelling om ensomhet og eksistensiell smerte og som en skarp avsløring av den politisk korrekte, men forsiktige Ingeborgs møte med det fremmede."

"Det er en smittende fortalt roman, en av høstens varmeste."

"Dette kunne lett blitt en platt og intetsigende beretning, men forfatteren gjør historien om Ingeborg mangesidig, betagende og fullstendig troverdig. Det skyldes at hun behersker språket på beste vis, kommer bak ordene, gir jeg-personens følelsesliv fullverdig dekning gjennom indre monolog i en ytterst knapp, men dekkende form. En prestasjon."

"Asker og Bærum-varianten av "borgerskapets diskrete sjarm", en av Hjorths spesialdistanser, har sjelden vært mer nådeløst, og samtidig medlevende, dissekert."

"Vigdis Hjort har skrevet en roman som kan leses på flere plan ...Les den som det du vil - men les den!"