Tore Kvæven er tildelt Stig Sæterbakkens Minneprise, hans siste bok er "Når landet mørknar". (Foto: Tommy Ellingsen)

Stig Sæterbakkens minnepris deles ut årlig av forlaget Cappelen Damm til en forfatter med overbevisende litterære kvaliteter, originalitet og mot til å skape sine egne prosjekter. Prisen er åpen for alle sjangre innenfor det skjønnlitterære feltet, og er på 100 000 kroner og et verk av kunstneren Sverre Malling.

Tore Kvæven (f. 1969) bur i Sirdal i Vest-Agder. Han debuterte i 2011 med Hard er mitt lands lov. Han har også skrive barneboka Kameljegeren (2013). I 2018 kom romanen Når landet mørknar som vart tildelt Brageprisen same år og Sørlandets Litteraturpris 2019. Tore Kvæven er sauebonde og lærar.

Juryens begrunnelse

Har den historiske romanen fortsatt relevans i dag? «Historiske romaner springer ut av en erfaringsgrådighet», har den britiske forfatteren Hilary Mantel sagt i et intervju. Ifølge henne er forfattere som besitter en slik voldsom nysgjerrighet – henne selv inkludert – vandrende anakronismer, skrivende som «bruker dagens teknikker for å forsøke å finne ut ting om gårsdagen som gårsdagen ikke visste selv.» Denne grådigheten er det enkelt å sette spørsmålstegn ved, og den historiske romanen har i perioder vært en utskjelt sjanger. Den kan være stiv, fordi forfatteren må fylle setningene med så mye informasjon at de faller fra hverandre. Den kan være vanskelig å sette sin lit til, fordi den nåtidige forfatterens tilstedeværelse blir så tydelig. Georg Johannesens syrlige påpekning av at Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter like gjerne kunne hett Sigrid Ingvalddatter, og at Undsets middelalderske Gudbrandsdal egentlig var lagt til 1900-tallets Frogner, er et av de kjente eksemplene på denne typen innsigelser.

Årets mottaker av Stig Sæterbakkens minnepris skriver sine romaner uten tanke for slike protester, og slik holder han liv i litterære tradisjoner som per i dag gjerne ikke regnes som høylitterære. Juryen er glad for å kunne tildele Tore Kvæven Stig Sæterbakkens minnepris 2022, for romanene Hard er mitt lands lov (2012) og Når landet mørknar (2018).

Debutromanen viser oss en forfatter som evner å omsette en vill idé i presist litterært arbeid. I Hard er mitt lands lov sender Kvæven et vikingskip på tokt til Kongo, et land vikingene så vidt vi vet aldri nådde fram til. Bak roret står den stridige grønlendingen Ulfr, som har tatt over en annen manns skip i sin besatte jakt på hevn og skatter. Det skorter verken på økse- eller munnhuggeri i denne røverromanen, som sender tankene til klassikere som Joseph Conrads Mørkets hjerte. Kvæven imponerer med sine presise og vitebegjærlige skildringer av vikingenes daglige dont på land og til vanns. Men noe av det særegne med Kvævens romaner, er at det ikke kun er menneskene som får fremstå åndfulle. Om mange av romanpersonene kan ligne arketyper, får de selskap av omgivelser som i aller høyeste grad er levende, ja, som nærmest puster. I Hard er mitt lands lov gjelder det både de afrikanske landskapene og det tidløse, rullende havet, et «osean av skimrande endeløyse».

Naturkreftene spiller en avgjørende rolle også i Kvævens andre roman fra 2018, Når landet mørknar, som han blant annet fikk Brageprisen for. Når landet mørknar foregår på Grønland på slutten 1200-tallet, og forteller om en sivilisasjon som snart skal møte sin undergang. Den unge hovedpersonen Arnar preges av den samme egenrådigheten som landsmannen i Kvævens forrige roman. Han nekter å gi opp sin utferdstrang i møte med landets ubarmhjertige krav, og hans skjebne blir da heller ikke nådig. Når landet mørknar er en fortelling om ættekrig og æreskultur, om kjærlighet og overlevelsens strev. I mangt er romanen faktisk sjangerlitteratur, og den inneholder mange av ingrediensene som har gjort TV-serier som Vikings populære. Samtidig som Kvæven skriver spenningsskapende, maner han fram en rik verden, som også inviterer leseren til refleksjon. Skal man for eksempel forstå Arnar, som nekter å bøye seg for både landet og samfunnets lover, som en modig helt eller en korttenkt individualist? Fortelleren i romanen følger heller ikke bare menneskenes gjerninger. Alt som beveger seg langs kystene og over slettene på Grønland får plass, enten det er en urgammel grønlandshai, en flyktende hvalross eller en utmagret isbjørn som på jakt etter føde kjenner «dei underlegaste lukter i vinden», dufter fra skapninger som får «kvar ein nerve i han til å skjelva». Kvæven slår opp dyrenes indre og ytre verden på en måte som minner om de mange fortellingene til Mikkjel Fønhus, men han menneskeliggjør dem aldri. Kvævens to romaner tar begge opp tema som har gyldighet i dag, som religionskonflikter, æreskultur, endetidsfornemmelser og økologi. I den nye romanen skaper han en verden der disse strømningene spiller seg ut i selve romanens form, men fortellingen oppleves likevel alltid troverdig.

At Kvæven er en forfatter med sans for det storslåtte, merker man tydelig i hans naturskildringer. Men patosen han legger i dem veies opp i hans evne til å verdsette små, konkrete detaljer. Stilmessig henter han mye fra sagalitteraturen. Når en hovedperson blir drept, får hendelsen ikke mer enn en setning: «Dei hogg han ned og drap han straks». Vekslingen mellom nøkterne og mer utbroderte skildringer, fulle av poetisk skjønnhet, kan iblant ligne stilen til Halldor Laxness, som i sine romaner også gjerne beskrev egenrådige menn. Som hos Laxness, preges Kvævens romaner både av sterk innlevelse og en glødende episk kraft. De gir selvfølgelig leseren en fornyet interesse for Grønlands historie, men tematiserer også selve tidens brutale sveip gjennom menneskeliv.  

Årets prisvinner ga ikke noe entydig svar da en intervjuer en gang spurte ham om han selv ville foretrukket et liv i perioden bøkene hans foregår i. Mye tyder på at norske lesere i så fall ville hatt gått glipp av et forfatterskap vi i juryen tror vil bli givende også i fremtiden. Kvæven slutter seg åpenbart seg til Undsets gamle utsagn om at menneskenes hjerter aldri forandrer seg, og hans romaner er fylt med en rik forståelse av lengsler og menneskeverd. Men hans «grådige» nysgjerrighet retter seg ikke bare mot menneskets indre, men utover mot det vi lever i og ved siden av. Selv den femhundre år gamle grønlandshaien han skriver om, med en skalle der alt er «taust og mørkt, som om djupet som var hans eige, hadde vorte gjenskapt der inne» – selv den har et bankende hjerte.

 

Juryen har bestått av Carina Elisabeth Beddari, Thomas Lundbo og Ingrid Svennevig Hagen, og vi gratulerer Tore Kvæven med Stig Sæterbakkens minnepris 2022!