I denne podcasten snakker Kolbein Falkeid om dikt, livet, makrokosmos og det å miste et barn.

Kolbein Falkeid (født i 1933) debuterte som lyriker i 1962 med samlingen Gjennom et glass-skår. I mer enn femti år har han vært et sentralt navn i norsk lyrikk. Han har utgitt mangeogtyve diktsamlinger, skuespill og gjendiktninger. Blant disse kan nevnes En annen sol (1989), som måtte trykkes i flere opplag, Utrøstelig bøddel (1997), Enslige utsikter (2000) og Vind, eple (2003). I 2007 kom Samlede dikt, med forord av Lars Saabye Christensen, som ble en bestselger.

Det er laget flere utvalg av Falkeids dikt. I 1998 kom De store strendenes samtale med etterord av Paal-Helge Haugen, og i 2011 Uvisshetens land, med illustrasjoner av Ivar Rudi og etterord av Torgeir Schjerven. Schjerven skriver: "Om man leser hans samlede produksjon, danner det seg et bilde av en vaktsom observatør i stadig bevegelse. Alt dette konkrete i diktene hans, lite som stort, utgjør en strøm som gir forestillingsevnen smidighet og utvider fantasien som forutsetning for våkenhet og tilstedeværelse." I sitt åttiende år skrev Falkeid samlingen Øyet og virkeligheten (2014). Det er både en blidhet og et dypt eksistensielt alvor over disse poetiske betraktningene fra en bauta i norsk samtidspoesi. Falkeid bor i Haugesund og har skrevet flere av tekstene til visegruppa Vamp.

Kolbein Falkeid fikk Doblougprisen i 1993, og ble tildelt Herman Wildenveys poesipris for sitt forfatterskap under Wildenvey-dagene i Stavern sommeren 2001. I 2011 fikk han Brages hederspris.