Her er Kåre Willoch sammen med redaktør Anders Heger (t.v.). (Foto: Heiko Junge / NTB)

Norge har mistet en av sine største statsmenn gjennom tidene. En familie og en landsomfattende vennekrets over fire generasjoner har mistet et skattet medlem. Og vi i Cappelen Damm har mistet en av våre kjæreste forfattere.

Kåre Willochs politiske forfatterskap er stort og mangfoldig, spredt over sju decennier(!), over et utall emner og mange forlag. På slutten av 1990-tallet kom han til det daværende Cappelen. Og siden har han vært her, som forlagets suverene syvende far i huset – ikke sløvt mumlende fra et horn på veggen, men sprell levende og muntert til stede. Alltid  interessert og vennlig imøtekommende over for sine forfatterkolleger, politiske med- og motspillere, kulturaktører av ymse  slag og forlagsansatte på alle nivåer.

«Ja, hallo det er Kåre, du»          

Trass sin svimlende politiske karriere , trass sin opphøyde posisjon og sin nærmest mytiske  stilling i vår nyere historie, var det vanskelig å forholde seg til forfatteren Kåre Willoch som en ‘gammel mann’. Noe av det kom av hans væremåte, den genuine interessen for nye impulser, den seriøst undrende og utforskende holdningen – så fjernt fra det offisielle bildet av en konservativ statsleder. Å høre «Ja, hallo det er Kåre, du» i telefonen eller møte ham i kantina i Akersgaten, var alltid bare delvis innledningen på en diskusjon om manuskripter, korrekturer, foredrag om bøkene og alt det andre en forlegger og forfatter må pusle ut sammen. Først og fremst var det begynnelsen på en samtale om tiden vi lever i og verdens tilstand, der han generøst delte av sin brede erfaring og dype innsikt. 

En ungdommelig kraft blant norske politiske skribenter

Ingen som møtte Willoch kunne være i tvil om at man traff en mann med et sikkert fundament, et ståsted tuftet på en enorm viten. Kunnskap han mer enn gjerne spredte – utallige er de diskusjoner som har blitt avbrutt av hans «det forholdt seg faktisk ikke helt slik …», enten det handlet om norsk 1700-tallshistorie, forholdet mellom Russland og Polen eller Markagrensen og Holmenkollbanens forlengelse. Samtidig fikk tilhørerne følelsen av å snakke med et menneske i utvikling. Han hadde den dype intellektuelle redeligheten som ofte savnes i politikken, der ny innsikt hele tiden ønskes velkommen inn, slik at standpunktene kan justeres,  synsvinklene endres og være relevante i en ny tid. Slik sett var han – i holdning og tilnærming til sin tid og sitt stoff – en ungdommelig kraft blant norske politiske skribenter. Sikker på ståstedet, utforskende på kursen.

Alt med måte           

Kåre Willochs siste bok kom i hans nittiende leveår. Den var skrevet som en samtale med Torbjørn Røe Isaksen og hadde tittel fra et av hans mange faste slagord: Alt med måte. Boken er en utforskning av konservatisme som ideologi, men like mye en serie brennende (moderat brennende) engasjerte innlegg i samfunnsdebattens mange områder: Betydningen av en gjennomtenkt familiepolitikk, nødvendigheten av å gripe fatt i klima- og miljøspørsmålene, advarsler mot grådighetskultur og moderasjon i utenrikspolitikken. Tittelen – Alt med måte – kan like gjerne vendes mot økonomisk liberalisme og vestlig herretenkning, som mot hans ideologiske motstandere på venstre fløy.

 

Norge uten Kåre Willoch er et litt dummere land. Som forlag står vi i gjeld til ham, dypt takknemlige for å ha vært med på å formidle hans ord, litt klokere fordi vi fikk leve i hans tid på jorden.