Martin Svedman var en av bidragsyterne i debutantantologien Signaler i 2018. Svedman debuterte med diktsamlingen "Når jeg drikker" i 2019. Foto: © Anna-Julia Granberg / Blunderbuss

Martin Svedman er tildelt årets Saabye-stipend for sin kritikerroste diktsamling Når jeg drikker.  "Det er en stor ære å få dette stipendet." sier Svedman. Vi gratulerer!

Svedman debuterte 2019 med Når jeg drikker. Diktsamlingen ble hyllet av både anmeldere og lesere.  «Det går lang tid mellom hver gang det utgis en diktdebut av dette kaliberet på norsk,» skrev Endre Ruset i Dagbladet og gå diktsamlingen terningkast 5.

 

SE VIDEO: Lars Saabye Christensen deler ut Saabye-stipendet 2020 til rørt Martin Svedman

Lars Saabye Christensens begrunnelse

Man snakker sjelden om selvbiografiske dikt. Sannsynligvis er det fordi diktet ikke har et gjenkjennelig persongalleri, og heller ikke det antall spor som må til for at virkelighetslitteraturens privatdetektiver kan forfølge teksten og siden dømme forfatteren for fantasiløshet og svik mot fiksjonen. Da er det annerledes med Martin Svedman, som debuterte i 2019 med diktsamlingen Når jeg drikker. Hvis vi skal tro intervjuene han ga i den forbindelse, er disse diktene i hovedsak bygget på personlige erfaringer, noe som betyr at avstanden mellom det jeg som opptrer i diktene, som også kan kalles diktets forteller, en ung mann med betydelige rusproblemer, og Martin Svedman er så kort at vi med en viss sikkerhet kan si de er identiske. Men det er ikke intervjuene forfatteren gir vi skal tro, det er diktene. Og når man leser Når jeg drikker er man ikke i tvil. De er troverdige i den forstand at de sannsynligvis bare kan være skrevet av en som har vært der. Sagt på en annen måte: Poeten vet hva han skriver om. Er dette viktig? Ville samlingen vært ugyldig hvis den var skrevet av en avholdsmann? Selvfølgelig ikke. Mitt poeng er: En avholdsmann ville ikke kunne skrevet Når jeg drikker. Da måtte avholdsmannen i så fall drevet grundig research: drukket. Vi har altså å gjøre med virkelighetspoesi. Og kanskje dette er i samsvar med en diktets bevegelse i dag. Diktet finner nye plattformer, flater og arenaer. Diktet alminneliggjøres, på godt og vondt. Om Martin Svedmans dikt kan man slå fast: Både sangtekstens øyeblikkelighet og klassisismens ettertanke er på plass i dem. Det er en bragd å manøvrere diktet dit.

 

Når jeg drikker åpner nærmest med en læresetning: jeg bodde i et varm/ stort hus/ som klirret. Det kunne vært begynnelsen på en oppvekstroman vi har lest før. Men som startskuddet for en diktsamling fortoner det seg annerledes. Da leser vi plutselig noe nytt. Da kan poeten også skrive: har/ en begavelse/ for ekstase. Vi har å gjøre med en syklus, der vi fra dikt til dikt følger en ung manns kurs mot bunnen, og både i det narrative og i det poetiske er avhengighet den sentrale størrelsen, ikke bare som motiv, men som drivkraft. I en slik syklus arbeider diktene i to forskjellige retninger: fremover og i dybden. Hvert dikt er en presis del av en større sammenheng, men likevel enestående som dikt. Det er en krevende genre, som mange har gått seg vill i. Martin Svedman har imidlertid absolutt kontroll, og denne autoriteten kommer til uttrykk uten at vi egentlig legger merke til den, vi bare opplever den som en naturlig del av diktet. Det er mulig å sammenligne Når jeg drikker med Nils Yttris Bokserens Blod, som også er en dikt-syklus nært knyttet til et biografisk stoff. I begge disse verkene er utgangspunktet ekstremt. Hvordan kan de da fremstå som allmenngyldige?  Det er fordi det finns en avstand mellom dikteren og erfaringen, og det er her, i dette alminnelige rommet, leseren kan finne sin plass. Selv den mest ekstreme erfaring kan bli allmenn i et litterært arbeid, uten at erfaringen trivialiseres, eller marineres i sentimentalitet.   

 

Under lesingen av Når jeg drikker slo det meg at diktene nærmest utskiller et stoff, et stoff jeg vil kalle reprisens ensomhet. Avhengigheten er underlagt reprisens regime. Denne monotonien, eller i denne poetiske sammenhengen snarere rytmen, gjør et særlig inntrykk, og bidrar til at diktene beveger deg, og de beveger deg til steder du ikke før har vært. Humoren er en nødutgang: enkelte spretter/ når de treffer bunnen.  

 

Da gjenstår det bare å gratulere Martin Svedman med stipendet, og ønske ham lykke til i det videre forfatterskapet.

 

 

Lars Saabye Christensen

 

Martin Svedmans takketale

"Det er en stor ære å få dette stipendet. Jeg kjenner meg overveldet, og er spesielt glad for at det er Lars Saabye Christensen som har lest og satt pris på boken min, Når jeg drikker. Jeg har hatt stor glede av forfatterskapet til Lars... Jeg kjenner meg heldig som får tilhøre et skjønnlitterært miljø hos Cappelen Damm, som satser sterkere på nye stemmer enn noe annet forlag i Norge. Det var mange fantastiske debutbøker som ble utgitt i fjor som også fortjener oppmerksomhet og mange lesere. Jeg er rørt og ydmyk over at Lars valgte Når jeg drikker."

Les hele takketalen her!

 

Saabye-stipendet

Saabye-stipendet ble opprettet i forbindelse med Lars Saabye Christensens 60-årsdag i 2013, og deles ut til en av fjorårets debutanter.

Stipendet skal deles ut hver høst og er på kr 25.000,-. Stipendet kan tildeles alle som debuterer innenfor feltet skjønnlitteratur for voksne på Cappelen Damm. Dersom det er to eller færre debutanter i løpet av ett år, vil stipendet ikke deles ut det året. Debutanten(e) blir da automatisk med i vurderingen året etter.

Lars Saabye Christensen er eneste jurymedlem og samarbeider med redaksjonsjef John Erik Riley om tildelingen.

 

Les også: – Dette er en skildring av alkoholikeren i meg, som sluttet å drikke for lenge siden av Martin Svedman på Boktips.no