Joakim Kjørsvik, født 1978, bor i Oslo. Han debuterte med Åpenbart ingen nabo (2007). Hans site utgivelse «Min døde hund» kom ut på Kolon forlag i 2019. Foto: Tove Sivertsen

Juryen har latt seg imponere av Kjørsviks vilje til å utforske ulike sjangre, til å stadig fornye seg, samtidig som han har utviklet en lett gjenkjennelig stemme.

Vi gratulerer Joakim Kjørsvik med Stig Sæterbakkens minnepris 2020!

Kjørsvik (f. 1978) debuterte som forfatter i 2007 og har siden utgitt bøker i flere sjangre. Hans siste bok, Min døde hund (2019), er også hans første diktsamling.

Juryens begrunnelse

For et par år siden etterlyste Preben Jordal humoren i samtidslitteraturen. Det er for mye gravalvor i norsk litteratur, uttalte Aftenposten-kritikeren, som mente mange forfattere skrev bøker uten «det minste spor av humor og vidd». En slik anklage kan i hvert fall ikke rettes mot årets mottaker av Stig Sæterbakkens minnepris. Siden debuten har han skildret såkalt skakke eksistenser med leken fortellerglede; i de fire bøkene han så langt har utgitt, havner vanlige folk stadig i absurde og tragikomiske situasjoner. Årets prisvinner kunne kanskje sluttet seg til den franske filosofen Henri Bergsons tanker om latterens rolle som utfordrer av det stive og automatiserte, for også i hans bøker gir humoren en klarsynt nærhet til verden. Selv om humoren i dette forfatterskapet som oftest er mørk, og verken forfatteren eller romanpersonene er fremmed for skadefryd og sarkasmer, slås man først og fremst av tekstenes mennneskekjærlighet. «Humoren er en omsorgsfull rebell», som forfatteren selv en gang har uttalt i et intervju.


Vi i juryen er glade for å kunne tildele Joakim Kjørsvik Stig Sæterbakkens minnepris 2020 for verkene Åpenbart ingen nabo (2007), I fjor var en lang natt (2013), Folk jeg husker (2017) og Min døde hund (2019).

 

Joakim Kjørsvik debuterte i 2007 med Åpenbart ingen nabo, en samling kortnoveller med en brokete forsamling av karakterer. Debuttekstene har et surrealistisk tilsnitt, men er samtidig holdt i en tilforlatelig, saklig tone. I 2013 fulgte han opp med romanen I fjor var en lang natt, en hendelsesrik, tett befolket og temmelig bedugget røverhistorie som beskriver en noir-farget ferd gjennom Oslos undergrunn, i et format som slekter på pikaresken og road movien. Kjørsviks tredje utgivelse, Folk jeg husker fra 2017, gikk tilbake til debutens kortformat. Her portretteres en rekke mennesker som har vært viktige skikkelser eller mer eller mindre tilfeldig forbipasserende i fortellerens liv, gjennom frittstående episoder som stipler opp konturene av dette livet. Med disse tre bøkene etablerte Kjørsvik seg som en energisk prosaist i tradisjonen etter absurdisten Daniil Kharms og novellemesteren Raymond Carver. I en assosiativ og muntlig, men like fullt litterært bevisst stil, full av overraskende bilder og vendinger, beskriver Kjørsviks tre første utgivelser mennesker som lever sine liv utenfor mønsteret. Det ekle eller rare har en selvsagt plass i Kjørsviks tekster, men skifter også ofte valør under hans blikk. Når fortelleren i Folk jeg husker ser en mann kaste opp på gata, blir han nærmest rørt, fordi han synes mannen brekker seg på samme måte som når noen legger fra seg «en kattunge eller en valp». Noen arbeiderforfatter kan årets prisvinner knapt kalles, men klasse- og smaksperspektivet er like fullt tydelig tilstede i Kjørsviks mangslungne persongallerier.

 

I sin første diktsamling og hittil siste utgivelse, Min døde hund (2019), viser Kjørsvik nye takter som forfatter. Diktene tar utgangspunkt i forfatterens kjære, avdøde hund Nana, men ender opp med å virvle opp hele hundens kulturhistorie. Det er – kanskje særlig på grunn av det historiske perspektivet – fristende å kalle poeten Kjørsvik mer moden enn prosaisten. Stemmen vi møter i Kjørsviks dikt er i hvert fall mindre redd for å framstå gammelmodig og lærd, der han utvungent trekker både litteraturhistorien og mytenes firbeinte inn i sin hyllest til hundene og deres tobeinte følgesvenner. Og tross historisk tyngde, havner han heller ikke her i gravalvoret. «Noen ganger må man / kalle en spade for kjærlighet, / og grave opp ordet «hjerte», // om man skal beskrive / en hund som dør på kald asfalt», heter det i et dikt, og både her og i resten av samlingen viser Kjørsvik at han vet å balansere mellom det svevende og det konkrete, mellom lettbeint ordlek og det levendes lodd. 

 

Juryen har latt seg imponere av Kjørsviks vilje til å utforske ulike sjangre, til å stadig fornye seg, samtidig som han har utviklet en lett gjenkjennelig stemme. I Kjørsvik forfatterskap er litteraturen ikke et rent, ryddig sted, men et myldrende rom. Her er livsleden og livsgleden to sider av en og samme grunnholdning, som vi også mener har en affinitet med Stig Sæterbakkens litteratursyn. Med ekspressive og tidvis eksessive virkemidler, men en alltid nøktern grunntone, evner Kjørsvik å skrive fram en litteratur som er nesten like full av krumspring og overraskelser – og komikk – som livet selv. 

 

Juryen, som i år har bestått av Carina Elisabeth Beddari, Thomas Lundbo og Ingrid Svennevig Hagen, gratulerer Joakim Kjørsvik med Stig Sæterbakkens minnepris 2020!

 

Stig Sæterbakkens minnepris

Stig Sæterbakkens minnepris deles ut årlig. Prisen på kr.100.000 går til en forfatter med overbevisende litterære kvaliteter, originalitet og mot til å skape sine egne prosjekter, og forfatteren bør ha utgitt mellom 2-4 skjønnlitterære bøker. På samme måte som Stig Sæterbakken gjorde mye for å hjelpe fram unge forfatterskap, er vår intensjon at denne prisen vil kunne gi et allerede lovende forfatterskap, mulighet og tid til å utvikle seg.

Prisen er åpen for alle sjangre innenfor det skjønnlitterære feltet, og krever ingen forlagstilhørighet.