Tekstforfatterfondets ærespris til Gudny Ingebjørg Hagen

Gudny Ingebjørg Hagen har skrevet alle bøkene, tekster til tv-seriene, teateroppsetningene og filmmanuset til "Jul i Blåfjell", "Jul på Månetoppen" og "Julenatt i Blåfjell". I tillegg er hun ansvarlig for manus til tv-seriene "Vertshuset Den Gyldne Hale" og adventsserien "Amalies Jul". Hun har også skrevet en rekke manus for "Sesam Stasjon" og "Huset med det rare i". Foto: June Witzøe

Gudny Ingebjørg Hagen har fått Tekstforfatterfondets ærespris for mangfoldet av kvalitetstekster som hun gjennom flere tiår har levert til ulike fjernsynsproduksjoner for barn - Vi gratulerer!

Tekstforfatterfondet deler årlig ut æresprisen til en norsk forfatter av musikktekster. Mottakere må ha skapt tekster av høy kvalitet på sitt felt over tid.

Æresprisen er på 100.000 kroner, et kunstverk av Håkon Bleken, blomster og kollegaers anerkjennelse og hyllest.

Gudny Ingebjørg Hagen (f. 1954) er forfatter og dramatiker. Hun har skrevet manus til en rekke Barne-tv-serier for NRK – til sammen har hun vært involvert i ca. 200 Barne-TV-program gjennom tidene. For tiden skriver hun på heltid. Hagen har vunnet mange priser for arbeidene sine, blant annet Gullruten og flere Spellemannspriser.

Fra styrets begrunnelse:
“En sangtekst kan være en stor historie puttet inn i en trang form, en sterk følelse hengt på uttrykksfull musikk eller rytmisk ordglede med overraskende undertekst. Mottakeren av Tekstforfatterfondets ærespris 2018, har skrevet sangtekster i disse og mange andre ulike former; fra morsomme barnevers til eksistensiell lengsel i et bærende, enkelt språk. Nær det friske, undrende og livsoptimistiske.

Prismottakeren har til nå hatt en skapende periode på drøye førti år, og har utmerket seg i mange ulike format. Etter Spellemannspriser i 1975 og 1984, for beste barneplate, med Visvas, dukket julekalenderen Vertshuset den gylne hale opp, og med største selvfølge begynte barn å lete etter håndtegn når de snakket. Etter Amalies jul kom megasuksessen Jul i Blåfjell, i 1999, med tonefølge fra Bøhren og Åserud, og det ble folkekrav om en oppfølger. Den kom tre år etter, og blånisseluer ble et svært utbredt syn vinterstid utover totusentallet. Om det er attekattenoa, attekattenoa, emissa, demissa dollamissamei eller Mamsen og Lillegutt vi husker best, så har sangene vist slitestyrke. De har blitt en del av vår felles kulturarv og bare fortsetter å leve.”