Forfatter Roy Jacobsen er død

En av Norges mest leste forfattere

Roy Jacobsen (1954-2025) utviklet sitt forfatterskap fra en markert debut i 1982 med novellesamlingen Fangeliv (som ble tildelt Tarjei Vesaas-debutantpris) til å bli en original, sterk og analytisk forfatter med særlig interesse for de underliggende psykologiske spill i menneskelig samvær. Roy Jacobsen ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for Seierherrene (1991), en generasjonsroman som ble folkelesning. I 2017 ble han shortlistet til The Man Booker International Prize for De usynlige, som den første norske forfatter noensinne.

De usynlige er første bok i serien om Ingrid Barrøy fra Helgelandskysten. Barrøy-serien ble en stor suksess både blant kritikere og lesere.

Minneord om Roy Jacobsen

av John Erik Riley og Tine Kjær i Cappelen Damm

Roy Jacobsen er død. I forlaget kjenner vi på en stor sorg, men også dyp takknemlighet, for samarbeidet og samtalene, møtene og middagene, for utfordringene han kom med, fortellingene han formidlet og den varme og rungende latteren. Ikke minst er vi takknemlig for alle bøkene, de strålende og høyt elskede bøkene, fra debuten Fangeliv, som han mottok Tarjei Vesaas Debutantpris for og fram til De uverdige, som han nylig fikk strålende anmeldelser for i Storbritannia.

Å oppsummere ethvert forfatterskap er vanskelig, man står i fare for å miste mye av syne. Men i Roys tilfelle er det spesielt krevende, da en rekke forestillinger kommer i veien. Arbeiderforfatteren. Generasjonsforfatteren. Nord-Norges forfatter og Oslos forfatter. Forfatteren av vår nyere og nære historie. Alt dette er sant, det er derfor han nådde så mange forskjellige typer lesere. Men merkelappene kommer også i veien, de begrenser forståelsen av noe som er langt bredere og rikere.

Historien om Ingrid Barrøy består av medrivende fortellinger og stedet er gripende skildret, det er det ingen tvil om. Ved endt lesning kjenner man lukten av hav i neseborene, sjøgangen i knærne. På overflaten kan språket oppleves som enkelt, nesten liketil. Men som alle som har jobbet med tekstene hans vet, er de også svært sammensatte og intrikate. Hver setning har vært veid i forkant, klangene viser seg å ha helt andre bunner enn man i utgangspunktet tror. Man kan lese bøkene igjen og igjen og oppdage stadig nye ting.

I Financial Times ble De usynlige omtalt som «blunt and brilliant». Det er presist og riktig, for i romanene fra Barrøy vil man finne mye undertekst og understatement. Men ordene favner ikke helheten.

Roy kunne ha skrevet kritikerroste romaner med handling fra Helgeland og Årvoll og latt det være med det. Men han ga også ut bøker om vikingtiden, om Trygve Bratteli, om Vigelandsparken og om den tyske naturvitenskapsmannen Fritz Dörries. Mannen som elsket Sibir, som sistnevnte roman heter, skrev han sammen med kona Anneliese Pitz. I den er vi blant annet i Sibir og Japan, langt unna handlingen i Seierherrene. I Frost er vi i Skottland i en tid da Hebridene virket like langt unna som USA er for oss i dag.

Like fullt er det noe gjenkjennelig i disse reisene til helt andre steder i verden. Leseren merker at det samme blikket er på plass, et blikk som ser klart, er skarpt, men er også søkende, det er et blikk som ikke hviler.

Tekstene er sånn sett som mannen selv. Å møte Roy – det være seg i en middag eller på et manusmøte – var aldri forutsigbart. Mengden interesser virket grenseløs, og synspunktene passet ikke alltid inn i enkle rubrikker som «høyre» og «venstre». Han hadde meningenes mot, noen ganger til forargelse for folk som trodde at han var på deres side. I etterkant av fullskalainvasjonen av Ukraina valgte han å være tydelig og prinsippfast. Han arbeidet utrettelig for ukrainernes sak.

Roy kunne også være sta og egenrådig, det vet alle som havnet i en diskusjon med ham. Men det var aldri med vond vilje, og veien fra uenighet til latter var kort. Han tålte kritikk mer enn de fleste. Ikke bare tålte den, men hadde ofte glede av den. I en samtale med Roy var man langt unna tv-debattenes polarisering, men befant seg snarere i en vandrende salong der mye skulle løftes fram og utforskes. Det er samtaler vi ser tilbake på med glede og takknemlighet, men også med vemod.

Men det er gjennom bøkene de fleste kjenner Roy Jacobsen, og det er vanskelig å se for seg nyere, norsk litteratur uten ham. Ordet bauta brukes altfor ofte, men akkurat denne gangen er det på sin plass. Roy Jacobsen var og er en bauta. Samtidig var han en stemme for de usynlige og de uverdige, for å låne to boktitler. Derfor har bøkene mottatt det meste av det som finnes av priser, derfor er romanene blitt – og vil bli – lest av hundretusener, både her i landet og i utlandet.

Vi i forlaget har ikke bare mistet en forfatter. Cappelen Damm har mistet en nær venn, en venn av redaksjonen og agenturet, av forfatterkollegaene og salgs- og markedsavdelingen – av hele huset. Det er vanskelig å finne de rette ordene. Heldigvis har han skrevet mange av de rette ordene selv, om hva det vil si å være menneske, om hvordan det er å miste noen. Han har skrevet om «vintertankene» som kan ramme alle, slik de rammer Ingrid Barrøy, før hun nok en gang finner fram til veien videre.

Vi skal lese bøkene om igjen, det er den eneste trøsten vi har akkurat nå.

Våre tanker går til kona Anneliese, barna Maria og Daniel, barnebarna og til resten av familien.