Frid Ingulstad får Riksmålsforbundets ærespris 2017

– Frid Ingulstad skriver knakende godt og har gjort en storslagen innsats for god språkbruk, mener juryen.

Frid Ingulstad er en av Norges mest leste forfattere. Hun ble født i Oslo i 1935 og har skrevet alt fra barnelitteratur, nissebøker, faktabøker og historiske romaner, både serier og enkeltstående verk.

Riksmålsforbundet utdeler hvert år en litteraturpris til en norsk forfatter. I år vil de i tillegg utdele en egen ærespris – og den går til Frid Ingulstad.

Riksmålsforbundets ærespris

Riksmålsforbundet har gitt sin litteraturpris til norske forfattere i 60 år. 2017 utdeler de en egen ærespris. Den går til Ingulstad for hennes forfatterskap på fremragende riksmål. Den folkekjære forfatteren er særlig kjent for serien Sønnavind og har skrevet 216 bøker og solgt over 10 millioner eksemplarer.

– Frid Ingulstad skriver knakende godt og har gjort en storslagen innsats for god språkbruk, mener juryen.

Juryens begrunnelse

Hun har skrevet 216 bøker – foreløpig! Historiske romaner, barnebøker, faktabøker for barn og ikke minst serieromaner. Mest kjent er vel historien om Elise i serien Sønnavind, som er kommet opp i 80 bøker i formidable opplag. Sønnavind handler om livet ved Akerselva og fabrikkarbeidernes kår på begynnelsen av 1900-tallet. Forfatteren møter ofte sine lesere på ulike arrangementer, og har flere ganger selv arrangert «Sønnavindvandring» langs Akerselva for sine lesere.

I 2015 utga hun romanen Betzy. Fortellingen om en norsk foregangskvinne, basert på Betzy Kjelsbergs selvbiografi. Det er en forrykende roman om kvinnesakspionerens opprør og intense, sosiale engasjement og om vanskelighetene med å forene det sosiale arbeidet med ekteskap og morsrollen. Frid Ingulstad gir et myldrende detaljrikt tidsbilde, basert på solide historiske kunnskaper. Med intens innlevelse og frapperende detaljrikdom trer de sosiale forholdene i Kristiania frem, og menneskeskjebner kommer oss nær.

Hennes mest kjente enkeltbøker er Munken (1991), om gjenferdet i Nidarosdomen, og Mannemakt og mørkemakter (1995), en roman fra Jæren på 1600-tallet.

Frid Ingulstad har solgt over ti millioner bøker. Enda mer imponerende er den leseglede og leselyst hun har skapt og skaper. Hun er folkets forfatter; det er utrolig mange her i landet som til enhver tid tørster etter neste bok fra Frid Ingulstad.

Riksmålsforbundet arbeider for god språkbruk. Den som leser mye blir gjerne glad i språk og språkbevisst. Frid Ingulstad skriver knakende godt; gjennom sine bøker har hun gjort en storslagen innsats for god språkbruk. Og hun møter sine lesere med et stort hjerte, med en vennlighet som får oss til å hige etter mer.

Ikke minst i den biografiske romanen om Betzy Kjelsberg er det nedlagt mye historisk research. Det gamle Kristiania står levende frem, med byeksteriører og –interiører fylt med støy og lukt og sosiolekt, vi hører ”larmen fra bonde- handlernes skranglete kjerrer, stanken fra garvekummer og slakterier, rop og skrål fra fattigunger” og vi får glimt av byens store navn, elegant flettet inn i det pulserende bylivet. Slik kan det lyde:

”Her i byen kunne sommervarmen være nesten uutholdelig og alle vonde lukter ble forsterket. Når pudrettvognen kom og tømte doene, var stanken så motbydelig at hun måtte gå med lommetørkle for nesen. Det var larm, støv og støy overalt, særlig i det travle Grønlandsleret. Hun var kommet til Tukthuset og skrådde over gaten. I det samme kom diligencen, den digre, gule rutevognen. Kanskje den skulle helt til Fredrikstad. Den var forspent to hester og kjørte i full fart, det var så vidt hun fikk berget seg over på fortauet. På hjørnegården ved Brogaten, gården med den veldige muren, var det kommet opp et nytt skilt: «Nils Nilsen, skomaker.» Enda en skomaker. Det vrimlet av dem. Hun fortsatte nedover Brogaten, forbi kjøpmann Smedsrud – som hørte til de store, for det var forskjell på en kjøpmann og en høker – og videre forbi «Rottefella» restaurasjon. Da hun passerte Knudsesalen – dansesalen i den digre tregården med den store gavlen, sendte hun et blikk mot vinduene. (…) Noen smågutter lekte foran inngangsdøren. En av dem slo hjul, en annen snurrebass og tre andre hoppet bukk.

«Hallo, gutter? Er dere ikke på skolen i dag?»

«Du veit vel atte jeg er nødt te å arbe, men nå er jeg færi på høvleriet for i dag», svarte Oswald. Lillebroren hans satt lent inntil husveggen og gnagde på en tørr brødskive. Klærne hans var bare filler, han var mager og skitten. (…) Betzy gikk inn i den halvmørke trappeoppgangen og holdt seg for nesen. Doene var tømt igjen. Hun skyndte seg opp, inn i leiligheten og lukket døren fort etter seg.

«Er det deg, Betzy?» Morens stemme kom fra et stykke lenger inn i leiligheten. Hun klarte ikke å uttale en norsk «r» og heller ikke en «y». «Jeg har en stor nuhet til deg.»