Charlotte Vaillot Knudsen er tildelt Stig Sæterbakkens minnepris 2025

Stig Sæterbakkens minnepris ble etablert i 2012 og går til en forfatter som har originalitet og mot til å skape sine egne prosjekter. Vinneren får 100 000 kroner og et verk av kunstner Sverre Maling.

Minneprisen går til Charlotte Vaillot Knudsen for hennes fire bøker; Den akustiske konvolutt (2018), Forlisets vannlilje (2021), Blåtimesonater (2023) og Månekvinne (2025). Årets jury, som består av Siri Lindstad, Aina Villanger og Elise interthun,
skriver følgende i sin innstilling: De fire bøkene som foreligger til nå, er overflødighetshorn av fantasi og språkglede. Hver av dem danner et helt eget univers, samtidig som de deler et karakteristisk formspråk.

Flere anmeldere har påpekt at Vaillot Knudsens bøker har en økokritisk dimensjon. Det understreker også Kari Joynt, prisvinnerens redaktør.

Hele juryens begrunnelse:

I Charlotte Vaillot Knudsens diktning møter vi magien i verdens mangslugne fenomener. Gjennom fire diktsamlinger så langt har hun gjort William Butler Yeats’ ord til sine: The world is full of magic things, patiently waiting for our senses to grow sharper.

Allerede med debuten Den akustiske konvolutt i 2018 var det tydelig at Knudsen, født 1993, brakte noe eget til norsk samtidspoesi. Diktene utspiller seg i Latin-Amerika, blant pirajaer og kaimaner, inkaruiner og afroperuvanske trommer. Jeget henvender seg til et du. Er det en kjærlighetspartner? Noen linjer tyder på en romantisk forbindelse: «Vi hang opp prismekronen / slik at lyset spaltet seg / inn i almandinen gjennom / spektroskopet førte du meg / som et strykeinstrument». En fullstendig fortelling får vi ikke. Diktene er viltvoksende og surrealistiske, og stadig henter de ord fra vitenskapens, særlig mineralenes verden. I et intervju med Bok & bibliotek har Knudsen fortalt at hun lot seg fengsle over hvordan vitenskapsfolk valgte norske navn til slikt som fugler, sopparter og planter – navn som gjerne ga assosiasjoner til helt andre ting. «Slik ble jeg inspirert til å lage dikt ut fra mine egne assosiasjoner – en slags ‘akustisk konvolutt’ – av de oversatte artsnavnene», sier hun.

Det samme gjelder for andreboka, Forlisets vannlilje, som kom i 2021 og ble rost av kritikere. Her ror Knudsen oss ut på havet i en liten båt, ut dit hvor «bardehvalen / suller under vannet». Framfor noe er naturen omdreiningspunktet, og de drømmeaktige diktene tegner opp magiske, sanselige og ofte komiske forbindelser mellom mennesker og planteverden; lar oss fornemme våre egne «vegetale hjertenoter», eller hvordan det ville føles å «forankre føttene i de fagre plantenes liv». Et ytterligere hint om de porøse grensene mellom mennesker og planter finner vi til sist i boka, som viser 1800-tallsillustratøren Jean-Jacques Grandvilles tegning av en vannlilje i kvinneform.

Knudsens utgivelser har blitt utgitt i et taktfast tempo, og i 2023 kom Blåtimesonater. Som tittelen antyder, spiller diktene seg ut i den mystiske skumringstimen som har inspirert så mange kunstnere. Også i denne boka er diktene akkompagnert av en Grandville-illustrasjon, av en kvinne viklet inn i valmuer. Som kjent blir denne blomsten brukt til å lage opium, og beruselse – eller bedrag – er et sentralt element i fortellingen som trer fram på sidene. Dikt-jeget vikler seg inn i et du, og mellom dem oppstår et lidenskapelig musikalsk samspill preget av et sterkt, erotisk begjær: «Skal vi tvinne surklende / olivengrønne brus om / hverandres tungeflammer?», spør hun ham. Men midt i den flammende konserten inntreffer det falske noter. Det kommer for en dag at kjærlighetsobjektet har en annen muse, og i desperasjon griper jeget til trolldomskunster: Hun smører sin fiolin med en mikstur av korallhagetorn og aske for å lokke den elskede tilbake.

I år kom fjerde og foreløpig siste bok, Månekvinne, og her tar Knudsen naturmystikken, naturmedisinen og alkymien et solid steg videre. Ikke minst har boka en tydeligere rammefortelling, nesten som et lite eventyr. Diktenes jeg er rammet av en smertefull underlivssykdom som minner om endometriose, livmorplagene som rammer opp til ti prosent av norske kvinner, og der forskningen lenge har kommet til kort. Hun knytter tilstanden til okkulte krefter: «den svarte månen ligger i Væren / mater bekkenets skambeinsfuge / med stump vold». På ryggen til en drage flyr hun over sjø og fjell, før hun entrer en «trollvegetasjonsportal av prektige svartpoppelsylfider». I eventyrskogen møter hun noen gamle trollkoner som forsøker å drive sykdommen ut ved hjelp av naturens eget medisinskap, som inneholder slikt som floghavrefrø og kråkefot, løvgresshopper og knuskkjuke. Dikt-jegets opplevelse av skjebnefellesskap med andre kvinner uttrykkes på flere måter: «Jeg vil føyes sammen med / mine forfedre / de kosmiske partiklene i meg».

Knudsen er uten tvil inspirert av Frankrikes rike poesi- og kulturtradisjon, som formelig strømmer fra sidene i disse bøkene. Det er lett å få assosiasjoner til en poet som Stephane Mallarmé, den eksperimentelle symbolisten som ble en viktig foregangsdikter for surrealistene ved starten av 1900-tallet. Knudsens dikt leker ikke bare med språk i streng forstand. De er utpreget visuelle, med figurative oppsett og tegninger som gjerne sender tankene til dadaismen. Knudsens franske orientering har gitt seg utslag på flere måter: Hun har stått for flere gjendiktninger av fransk lyrikk, seinest i år Alain Bosquets Duggvokteren. I 2023 gjendiktet hun Guillevics Lysninger, en moderne klassiker som man aner utgjør et viktig forbilde. Også denne boka kretser om menneskets intime bånd til naturen.

I likhet med flere av hennes poetiske slektninger, skriver Knudsen lyrikk som krever en viss åpenhet av leseren, en vilje til å gi seg hen til det som ikke er umiddelbart forståelig. Ikke sjelden kan man føle seg en anelse desorientert. De er litt som naturkreftene selv, disse diktene; vi blåses hit og dit i uforutsigbare kast, og det hender vi slukes av «vibrerende vannmasser». Den utstrakte bruken av obskure artsnavn bidrar til svimmelheten. For hva er egentlig en oreadehonningeter eller steinkulltjære? Som leser har man to strategier, som begge kan være fruktbare. Enten kan man gripe til ordboka og slå opp hvert ord, som en forsker – eller man kan la alt man ikke forstår være en del av leseropplevelsen, la fantasien blomstre, skape sin egen akustiske konvolutt.

Som flere anmeldere har påpekt, har Knudsens bøker også en økokritisk dimensjon. Noen av diktene synes å romme en opplevelse av tap og melankoli. Mens jordkloden vår er «en elsker som skal næres intimt», har mennesket langt på vei glemt sitt nære slektskap med alle jordas skapninger og satt mangfoldet under enormt press. Samtidig er det ingenting deprimerende eller moraliserende i disse bøkene. Nei, det er snarere livsgleden og fascinasjonen som tar størst plass, og som smitter over på leseren. Kanskje er det snakk om en oppdiktet glede, der det språklige overskuddet tvinger vekk sorgen og frambringer håp? Kanskje er det også slik at om vi skal redde naturen, må vi først se verdien i dens mangslungne fenomener, og ta innover oss ikke bare den biologiske, men symbolske betydningen de har spilt i menneskets liv og forestillingsverden gjennom historien. Diktene inviterer oss til å gjøre nettopp det – de slår opp døra til «naturkatedralen», lar oss se dens skjønnhet med skjerpede sanser.

I statuttene til denne prisen heter det at den skal gå til en forfatter med overbevisende kvaliteter, originalitet og mot til å skape sine egne prosjekter. Det har Knudsen så det monner. De fire bøkene som foreligger til nå, er overflødighetshorn av fantasi og språkglede. Hver av dem danner et helt eget univers, samtidig som de deler et karakteristisk formspråk. I en samtid hvor den sammenhengende fortellingen har blitt framtredende i norsk poesi, er det modig å insistere på et barokt og liksom overdrevet modernistisk formspråk. Og som med all god litteratur, sitter man med følelsen av å ikke riktig ha lest dette før. Det er dessuten et forfatterskap som fortjener større oppmerksomhet, flere anmeldelser og flere lesere. Juryen, som i år har bestått av Siri Lindstad, Aina Villanger og Elise Winterthun, har latt seg fengsle og begeistre av Charlotte Vaillot Knudsens myldrende poetiske univers. Det er en stor glede å tildele henne Stig Sæterbakkens minnepris for 2025. Vi gratulerer!

Stig Sæterbakkens minnepris

Minneprisen deles ut årlig. Vinneren får 100 000 kr. og et verk av kunstneren Sverre Malling. Prisen går til en forfatter med overbevisende litterære kvaliteter, originalitet og mot til å skape sine egne prosjekter, og forfatteren bør ha utgitt mellom 2-4 skjønnlitterære bøker. På samme måte som Stig Sæterbakken gjorde mye for å hjelpe fram unge forfatterskap, er vår intensjon at denne prisen vil kunne gi et allerede lovende forfatterskap, mulighet og tid til å utvikle seg.

Prisen er åpen for alle sjangre innenfor det skjønnlitterære feltet, og krever ingen forlagstilhørlighet.