Annabelle Despards dikt kjennetegnes ved humor, vitalitet og nysgjerrighet. I årets samling er fortelleren en moden kvinne som åpner for sitt livs erfaringer, helt fra hun som morløs femåring jakter på varme fang. Med en herlig vilje til å si ting som man vanligvis ikke sier, til å være oppriktig og sann, forteller hun om et liv med sterk lidenskap, mye smerte, mange tap, men også stor kjærlighet.
Våren er en gammel mann
Du må være registrert som privatperson for å kjøpe nedlastbare lydbøker. Ingen angrerett. Kan lastes ned fra Min side under Digitale produkter.
Andre formater
Omtale
Forfatter(e)
Anmeldelser
Et liv i rikt billedspråk
"... et betagende verbalt kunstverk.I denne diktsamlingen møter vi en eldre kvinne som ser tilbake. Alderdommens skyggesider trer frem, og livets mange gleder. Her er varme og humor, men smerten skjules ikke, hverken den som var i eget liv eller den man ser hos andre. Språket er fullt av blomster, vakre og rare. Her er så mange overraskelser, så mye vidd og så mange vridde måter å se ting på, så mye underlig og fint og morsomt og leit."
Voksenliv, barneoppdragelse, alderdom, nytt ekteskap, mer tap og død - alt sammen omtales med denne særegne språklige fantasien som gjør Despards bøker så utrolig fine å lese."
"Språket til Despard er svøpt i integritet (...) Hun veksler elegant mellom enkle og dristige bilder, mellom situasjoners inner- og yttersider, med finjustert syntaks. Vi møter en poet som både er privat og sterkt maskert. Men alltid med kriblende nærhet til det hun skildrer."
"Og i sine mange knirkende gode øyeblikk tar diktene oss med utenfor tida, til de tenksomme innendørsstunder da livet selv er som en klokke, pendlende i konsentrasjon, alltid på hitsiden av latter og sentimentalitet. "
Sindre Andersen, KlassekampenDet såre dirrar i teksten.
Dikt av mogen lyrikar der barndom og alderdom er teikna like nært og lysande klårt, med store sårflater.
Annabelle Despard skriv dikt som tvingar fram minne og assosiasjonar: Ho klarar å vekkja opp ein barndom så langt tilbake i tid, ja over sytti år. Og ho klarar - atter ein gong - å framkalla dei finaste kjenslene i eit barnesinn slik vi eig desse alle saman, ein stad der inne i det meir eller mindre nedstøva minnet. Og det som meir er: Å halda fast ved ei klår line frå det sårbare barnesinnet til det sårbare sinnet i det aldrande mennesket.
Knut Ødegård, Vårt Land