I denne boka argumenterer Lisbet Skregelid for hvorfor det å engasjere seg i kunst generelt, og samtidskunst spesielt, kan ha en relevans i våre liv.
Gjennom boka beskrives et forskningsprosjekt hvor ungdomsskoleelever gjennom tre år besøkte samtidskunstutstillinger som del av undervisningen på skolen. Gjennom eksperimenterende kunstdidaktisk praksis ble elevene utfordret på forestillinger om hva kunst kan være, og hva som gjør kunsten interessant.
I boka synliggjøres hvordan uenighet og motstand, det forfatteren omtaler som «dissens» – som møter med kunst kan invitere til – kan være en ressurs som kan føre til erkjennelser og nye blikk på en selv og omverdenen. I boka belyses også hvordan møter med kunst egner seg som et demokratisk frirom for meningsytring, meningsforskjeller og debatt.
I en tid hvor utdanningspolitikken orienteres noe ensidig mot det som kan måles og telles, relanserer Skregelid den norske pedagogen og psykologen Helga Engs parole fra 1918 om en estetisk dreining og kunst som overordnet prinsipp i skolen.
Tribuner for dissens retter seg mot et bredt fagfelt og er interessant for alle som er opptatt av kunstens og estetikkens plass i skole og samfunn.
