«Sammenbrudd i isødet […] Tor Even Svanes er en både stil- og formsikker forfatter, og «Til Vestisen» er en roman som fortjener mange lesere.»Sindre Hovdenakk, VG

Intenst og fortettet psykologisk drama om selfangst i isødet.

«Svanes låner virkemidler fra spenningslitteraturen, og skaper slik et intenst og fortettet psykologisk fangstskutekammerspill, der hva som helst kan skje når som helst. ”Til Vestisen” er en konsekvent gjennomført, kompromissløs og urovekkende roman.»Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad

«Den særskilt mannlige kombinasjonen av brutalitet og katteaktig utspekulerthet er godt og nådeløst skildret. Den psykologiske krigføringen kombinert med beskrivelsen av skipet og havet gjør at Svanes hevder seg godt i den mørkeste kroken av sjøfartslitteraturen.[…] Til Vestisen er usedvanlig godt skrevet og tilbyr en fortettet fremstilling av nesten vanntette skott mellom samfunnslag i et land der forbløffende mange naive sjeler tror at alle er like.»Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv

«Boka snevrer virkningsfullt inn til inspeksjon av norsk selfangst ved Grønland. Den klaustrofobiske starten er uvanlig god. […] I stedet for å fortelle historien kronologisk, skaper Svanes’ fortellerteknikk et uhyggelig godt inntrykk av Maris klaustrofobi på skuta, idet hun reagerer på skadeskytingen og mishandlingen av selunger. Åpningen av romanen, med brokker fra et avhør i ettertid, hopper fram og tilbake mellom ulike tidsplan, og skyver leseren rett inn i Maris opplevelser av frykt. Det er godt gjort. […] nesten plettfri roman. Romanen skyver leseren rett inn i frykten.»Tom Egil Hverven, Klassekampen

Spenning i mange dimensjoner

«Her er det knappheten han dyrker, og han gjør det godt.[…] I korthugde setninger og sekvenser driver han handlingen og leseren videre. Uhyggen griper tak. Det er godt gjort, og det er suverent i identifikasjonen med hovedpersonen.»Rune Hallheim, Aftenposten

Iskaldt

«Sterk framstilling om selfangst på Grønlandsisen - og om å være kvinne i et tøft mannsmiljø. […] Svanes mestrer både å beskrive det barske mannsmiljøet på dets premisser og er troverdig om den kvinnelige inspektørens reaksjoner. […] Fortellingens oppbygging minner om en psykologisk thriller. Skifte i tid og perspektiv fascinerer og bidrar til spenningen.»Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen

Til Vestisen er en intens thriller med et konsist språk.

«Beskrivelsen er effektiv og står som en utmerket parallell til ubehaget og kampen som kjempes om bord på skipet. Svanes har en imponerende evne til å beskrive det som må kunne beskrives som psykologisk tortur og det ubalanserte forholdet mellom hovedpersonen og resten av mannskapet. Svanes er på sitt beste når han skildrer det brutale og intense. Han klarer elegant å bruke det fullstendig åpne arktiske isødet til å skape en følelse av klaustrofobi.»Martin Lægland Ellingsen, iTromsø

Klaustrofobisk og rått

«Til Vestisen er en ubehagelig skildring som kryper under huden på en. Tor Even Svanes’ Til Vestisen er noe så uvanlig som en roman skrevet av en mannlig forfatter, med en kvinnelig hovedperson. Den tar leseren med på en ubehagelig og klaustrofobisk reise, med skip fra Tromsø til Vestisen – det store isødet, for å drive selfangst. Hovedpersonen, Mari, er en ung og nyutdanna veterinær. Hun jobber for Fiskeridirektoratet, og er med for å kontrollere at fangsten foregår på en måte som sikrer dyrenes velferd. Romanens kronologi er oppstykket og fragmentarisk, og det blir tidlig klart at historien om reisen til Vestisen er fortalt fra fortiden, som et minne. I tillegg flettes andre minner fra Maris fortid, minner om farens plutselige hjertestans for eksempel, inn i historien: «I hele den tiden hun ga hjertekompresjoner, boret den skarpe takpappsplinten som dypere inn under neglen. Hun holdt på helt til ambulansen kom frem.« Den fragmentariske fortellerteknikken og tredjepersonsfortelleren som har Mari som eneste fokaliseringspunkt bidrar til, og styrker, romanens klaustrofobiske tendenser. Etter hvert som stemningen mellom Mari og fangstmennene ombord MS Kvalfjord blir mer og mer trykket, og Maris virkelighetsoppfatningen blir mindre og mindre troverdig, tiltar følelsen av innestengthet og paranoia. Språket er minimalistisk og huggende, og enkelte scener vekker vemmelse i leseren, som denne, fra selfangsten: «Trykket fra den skarpe jernpiggen som trenger gjennom kraniet på selen, gjør at det ene øyet presses ut av øyehulen. Hun ser hvordan det runde, glatte organet henger og slenger i enden av hva? Sener? Blodårer?« Svanes’ har skrevet en virkelig god roman som ved hjelp av fortellertekniske, språklige og tematiske grep, skaper et litterært rom som nesten trer fram og kan berøres av leseren. Den fragmenterte historien gir leseren plass til å boltre seg i teksten, og utfordrer skillet mellom virkelighet og fantasi, både i tekstens tematikk, og i leseren. Paranoiaen blir taktil i takt med Maris økende følelse av å befinne seg i ingenmannsland, avkuttet fra resten av verden. Denne romanen kan være et godt alternativ til den tradisjonelle påskekrimmen, så ubehagelig er den.»Pia Sandved Berg, Universitas