I Astri Kleppes diktsamling er det et dikt om den store matematikeren Gödel, han som i 1931 endret vårt verdensbilde, og endte sitt liv med å sulte i hjel. Fordi han ikke stolte på noen, og det å ta inn mat, omverden, er truende.
Temaet for disse diktene er skogens grønne mørke, skogens grønne lys, spenningsfeltet mellom hagen og skogen, mellom jeget og omverden. Det handler om at vi er materie, og at materien er oss. Vi kan snakke om materien, vi kan spise den. Men vi kjenner ikke at vi er materie. Vi er ikke engang biologi. Kanskje er vi språk.
Hør forfatteren lese dikt fra "Den gangen vi var skog":
Himmel
Søndag, Geneve
At vi var skog
En rød tråd i samlingen er at kunnskap eksisterer. Og at det å ville forstå - å lete, herme, ta til seg - kanskje er det samme som å elske.
Når skal noen endelig vise
verden?
Hvis du sender meg en e-post
må du skrive på et språk jeg kan
- for det er opp til deg
at jeg forstår. Men ingen, ikke
engang Gud
har ennå sendt oss dette brevet
som vi lengter etter, guder
vil noe annet, gjemt
her under bregnene der marken lukter kalk
De er fra tiden da de store trærne vokste vilt
i hagen vår, den gangen
den var grønnere, den hagen der du bar meg, mor
og ga meg eplet, det var honninggult og rundt
som en planet
Og denne vinterlige jord
var det jeg rakte ham til slutt, en gullball
som vi lekte med i skumringen
i hagen, vi var unge, små, amfibielike, og det store
treet bugnet under epletyngden, flodbølgenes
aller siste dag
