Du er ikke død før jeg slutter å elske deg

"Den korte romanen demonstrerer overbevisende hvordan kjærlighetens ytringer forandres over tid, fra generasjon til generasjon, fra en sosial gruppe til en annen, fra en kant av byen til en annen. Mens følelsene forblir de samme. [...] mye av bokens styrke ligger nettopp i hvordan forfatteren velger å anrette sin historie. Han har gjort komposisjonen til et hvileløst spill med ulike tidsplan hvor vi litt etter litt blir klar over sammenhenger og forhold personene imellom. Det gjør han med forbausende sikkerhet til debutant å være. [...] Med en elegant sirkelbevegelse lar Hallstrøm til slutt historien bite seg selv i halen, den begynner der den slutter og slutter der den begynner. En smertefylt, foruroligende storbysaga om unge mennesker som vakler på kanten av sin egen tragedie, levert av en debutant med et gjennomborende blikk for de riktige detaljene og et åpenbart stilistisk talent." "En stram, poetisk, gatesmart saga fra Oslos nattside om et urolig sinn i drift. Troverdig og feberaktig uvirkelig på samme tid." (Knut Faldbakken utpeker "Du er ikke død før jeg slutter å elske deg" som en av sine fem favorittbøker høsten 2011).

"Har Oslo blitt så nært analysert sidan Hamsun gjorde det i «Sult», den gongen byen heitte Christiania (1890)?"

"Debutant på rett hylle skriv originalt om det uoriginale livet. [...] Det viktigaste er å slå fast (eller hevde, som det heiter), at denne forfattaren har noko i litteraturen å gjere. Hallstrøm kjem inn til beinet av desse uunnverlege livsklisjeane våre. [...] Språket er knapt, originalt, aldri sentimentalt, men likevel inderleg på ein slags hemmeleg måte. Komposisjonen er gjennomtenkt, velfungerande og skapar lag og spennvidd i personar så vel som i tid. Replikkføringa er noko så sjeldan som overtydande. Observasjonane forteljarstemma gjer av omgjevnadene, er ikkje opplagde, det er heilt eigne utsnitt av tilværet, og seier noko om både språkkjensle og måtar å sjå ting på. [...] Romanforfattaren har noko på hjartet, og ei evne til å bringe det fram. Det er eit gripande verk"

"Forfatteren skriver sterkt om den altoppslukende forelskelsen og det spennet mellom himmel og helvete den kan innebære. Morits Hallstrøm takler store temaer med et behersket, minimalistisk språk og blir sjeldent sentimental i sine skildringer. "Du er ikke død før jeg slutter å elske deg" er en gjennomarbeidet utforsking av usikker kjærlighet i storbyen, og den korte avstanden mellom å ha alt og ingenting."

"Det er som Hemingway sier: Kjærligheten er alltid ulykkelig, den ene må nødvendigvis dø først. Nåtidens Daniel er derfor en ensom og ulykkelig ung mann som vandrer gatelangs om natten og grubler i et grått og kaldt Oslo, mens hans presise observasjoner skaper en dyster, fremmedartet storbyatmosfære. [...] Det er slik to nivåer i romanen; på den ene siden den grå nåtidsvirkeligheten der Daniel forsøker å holde seg selv samlet, og på den andre siden de lysere, vakrere glimtene av et kjærlighetsforhold. Gjennom den stadige vekslingen mellom disse to nivåene, vokser fortellingen om Daniel og Iben fram. Språket er enkelt og nedtont, nærmest episodiske impresjoner, øyeblikkets sansninger som effektivt illustrerer den korte avstanden mellom på ett tidspunkt å ha alt og i det neste øyeblikket ikke sitte igjen med noe, og som dessuten forteller at vi her har å gjøre med en stillferdig, men løfterik debut."

"Hallstrøms prosa [er] enkel, direkte og refererende. Teksten setter alt inn på å istedenfor å forklare og fortolke, og her er det riktig mye fin hemingwaysk isfjellteknikk ute og går. Vi aner altså at noe ligger under, men ser det ikke direkte. [...] romanen om Daniel og Iben er også en byskildring, og som en fremstilling av Oslos mange ansikter har debuten fine kvaliteter. Særlig gjennom beskrivelsene av en grøssende ødslig storby viser Hallstrøm at han har noe på gang som forfatter. I raske sveip tegner han opp observante bilder av steder og miljøer som både er nære og gjenkjennelige og overraskende fremmede."