Det radioaktige (Innbundet)

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2001
Antall sider: 219
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202201579
Kategori: Romaner
Omtale: Det radioaktige
Med sin første roman fremstår Nils-Øivind Haagensen som en original og dristig forfatter som utforsker en måte å kommunisere på, en måte å tenke på, som for noen vil virke eksepsjonell, for andre høyst gjenkjennelig.

Kjære Else,

Jeg har tenkt lenge på dette. Kanskje hele tiden vi har vært sammen. Og når jeg nå skriver dette, er det ikke for å forklare hvorfor jeg må gjøre det jeg regner med du har skjønt at jeg har gjort, ingen forklaring altså, fordi jeg kan ikke forklare, mine anstrengelser ville ført ingensteds hen, men for å si det eneste jeg kan si: unnskyld. Unnskyld, Else! Unnskyld, Per! Unnskyld, Lisa! Unnskyld, unnskyld, unnskyld.

For over tyve år siden bestemte Stickan Persson seg for å vandre stille ut av sitt eget liv. Siden har han fortsatt i den retningen føttene hans forteller ham at han skal gå. Samtidig er en annen mann på leting etter forklaringen på Stickans forsvinning: Hva kan det være igjen i et forlatt liv som peker mot den som forlot det.

Datteren Lisa Persson tar med seg filmkameraet sitt overalt: På T-banen, på kafé, på sykehus. Gjennom filmingen og i stadig utforskende samtaler med menneskene rundt seg forsøker Lisa å finne den ene betydningsfulle detaljen i en konstant strøm av inntrykk: “Jeg tenkte jeg skulle prøve å fange alt som er rundt meg, absolutt alt, på film, på kassett, på papiret, innenfor en viss tidsperiode, en uke eller en måned. Tanken var at jeg på denne måten kom til å fange noe essensielt. For hvis det bare er fisk i havet, ikke sant, hvis det er en detalj som styrer livet ditt, du bare vet ikke hvilken”.

Det radioaktige er en roman om minner, og om mennesker som strever med å fange en følelse, en detalj, et tilknytningspunkt som stadig glipper unna. Samtidig utgjør boken i sin veksling mellom assosiasjonsrike minnebilder og utprøvende dialoger en både følsom og skarpsindig observasjon av hvordan vi fremstiller våre liv for oss selv og for hverandre.

Nils-Øivind Haagensen er født i 1971. Han har tidligere utgitt to diktsamlinger, og er sammen med Selma Lønning Aarø redaktør for Signaler, Cappelens årlige litterære revy. Det radioaktige er hans første roman.

Les første kapittel (PDF)

Til toppen

Om forfatter

Nils-Øivind Haagensen er født 29. juli 1971 i Ålesund og bor i Oslo. Han jobber som journalist og har hovedfag i litteraturvitenskap. Haagensen debuterte med diktsamlingen Hender og hukommelse i 1998. I 2001 debuterte han som romanforfatter med Det radioaktige. Samlingene 23 dikt om kvinner og menn og en desperat forklaring (2002) Enkelte dikt (2003) og Nils-Øivind Haagensen skriver (2005) ble i 2005 utgitt i dikttrilogien Adressebøkene. Han ble tildelt SULT-prisen i 2004.

Her er begrunnelsen for SULT-prisen:

Gyldendals legatstyre har med årets Sult-pristildeling ønsket å rette oppmerksomheten mot et yngre forfatterskap som benytter seg av et uvanlig vidtfavnende språklig register. Sult-prisvinner denne høsten er Nils-Øivind Haagensen.

Gyldendals legatstyre, som består av Otto Hageberg (leder), Janike Kampevold Larsen, Geir Mork, Kristin Aalen og meg selv, Kjersti Bale, har med årets Sult-pristildeling ønsket å rette oppmerksomheten mot et yngre forfatterskap som benytter seg av et uvanlig vidtfavnende språklig register. I diktsamlingen Et godt sted (1999) har han selv gitt et morsomt bilde vi kan bruke som beskrivelse av hans forfatterholdning: ”Jeg […] med mine store ører og rause språk” – store ører for å fange opp alt fra meningsfull tale til støy, raust språk for å gi uttrykk for dette mangfoldet, som er en viktig del av dagliglivet. Sult-prisvinner denne høsten er Nils-Øivind Haagensen.

Det er i romanen Det radioaktige (2001) vi indirekte finner fremstilt bakgrunnen for Haagensens rause språk. Hovedpersonen Lisa filmer murpuss og klessnorer, graffiti og søppel, og hun klipper sammen opptak fra overvåkningskameraer. Slik gjør hun de mest dagligdagse ting og handlinger til filmhandlinger. Om denne tilnærmingsmåten brukes uttrykket ”det radioaktige”, fordi det er som å fortelle med radioen på i bakgrunnen, som et surr av stemmer og nonsens. Å lage film - eller skrive - blir et forsøk på å fange livet i hele dets bredde, uten å lage hierarkier, i et håp om å få fram noe mennesker frembringer i fellesskap.

Haagensen gir med andre ord konturene av en annen subjektoppfatning enn den vi gjerne forbinder med forfatterrollen; ”jeg er ingen forfatter,” skriver han i fjorårets Enkelte dikt. Så er det da heller ikke et unikt, enestående jeg han viser oss, men et som er sammensatt av allslags inntrykk utenfra. Jegets identitet er som diktets, det er en leilighet i ordets rette forstand; den er ikke noe man eier. I en tid da persondyrkelsen er så fremtredende som nå, har forfatterrollen fått kultstatus. Haagensen viser oss at den savner fundament.

Særlig i sine to siste diktsamlinger, 23 dikt om kvinner og menn og en desperat forklaring (2002) og Enkelte dikt (2003), utforsker Haagensen hvordan den ”selvforvandling” han lar forfatterrollen gjennomløpe, kan gjøres til en poetikk, til en fremgangsmåte for å skrive litteratur. Han utvikler seg i retning av å utforske randsonen for hva vi kaller lyrikk ved å veksle mellom poetiske og fortellende partier, hele tiden i et muntlig språk som tøyer våre oppfatninger av hva et dikt er. Utvidelsen i forhold til hva vi forventer å finne i et dikt, blir enda tydeligere når han i sin siste samling trekker inn standardbrev, dagboksnotater, refleksjoner over det å skrive postkort…

Forventningsbruddet hører sammen med overraskelsen, som han gjør til kjennetegnende for diktet. ”[H]vis ikke diktet overrasker deg så er det ikke et dikt”, for overraskelsen får fram det som ikke sammenfaller med det allerede kjente. I stedet avdekkes noe felles hinsides dette ved at man åpner opp for å ”kjenne det man ikke er på kroppen”. Med sin manglende jeg-sentrering er Nils-Øivind Haagensen paradoksalt nok en av de forfattere som bruker sitt eget navn i tekstene sine. Men dette skjer ikke før han gjennom forfatterskapet har bygd ned den forfatterrollen jeg har skissert.

Åpenheten for den verden det egne jeget er en del av, gir Nils-Øivind Haagensens dikt en påtagelig sympatisk, åpen, lite selvsentrert, ja rent ut demokratisk holdning. På første side av Enkelte dikt skriver han: ”jeg har et sterkt ønske om å skrive noe helt annet, jeg har ikke lyst til å gjøre det som forventes av meg, eller det jeg forventer av meg selv, og jeg klarer det ikke alene / jeg trenger andre”. Denne sosiale forfatterposisjonen, som benyttes til å utforske alle former for språkbruk, fra poesi over standardformularer til støy og surr, er en utforsking av diktets muligheter for å fremstille livet som noe langt større enn enkeltindividet. Slike påminnelser trenger vi.

Nils-Øivind Haagensen, gratulerer med Sult-prisen.

Kjersti Bale