Min brors smerte

Mansur Rajih er født i 1958, han var president for den jemenske Studentunionen og eit framskote medlem av Den Nasjonale Demokratiske Front, det viktigaste opposisjonspartiet i Jemen. To dagar etter at han hadde gifta seg i 1983 vart han arrestert av dei nasjonale sikkerhetsstyrkane, og det vart fabrikert ein tiltale mot han for mord. Mansur Raijh sat fengsla i femten år, før eit langvarig internasjonalt press førte til at han blei sett fri. Dikta hans blei smugla ut av fengselet og trykt i aviser over heile den arabiske verda. Dikta er gjendikta av Tor Obrestad. Rajih og hans familie er nå busatt i Stavanger.

Forfatteren om seg selv

Jeg heter Mansur Mohamed Ahmed Rajih og ble født 1.12.1958 i landsbyen Humayrim i Taiz – provinsen tidlegere Nord-Yemen. Jeg studerte jordbruk ved universitetet i Aleppo i Syria fra 1978- 1980.

Fra 1980 studerte jeg handelsadministrasjon ved universitetet i Beirut i Libanon. Jeg vendte tilbake til Jemen i slutten av 1982. Under studiene var jeg president for den Jemensk studentunionen, og generalsekretær i Organisasjonen av arabiske studentar. Jeg var også eit sentralt medlem av Den Nasjonale Demokratiske Front, det viktigste opposisjonspartiet. Den gangen forsøkte partiet å organisere en geriljarørsle. Jeg sto på en ikke-voldslinje.

I Beirut 1982 møtte jeg Afrah Ghalyon, som snart skulle bli kona mi.
Jeg ble arrestert av de nasjonale sikkerhetsstyrkene i januar 1983, to dager etter bryllupet. I juni slapp eg fri noen dagar, og ble igjen arrestert og satt i varetektsfengsel sammen med faren og onkelen min. I mars 1984 ble det fabrikert en tiltale mot meg for mord. Jeg ble dømt til døden etter en farseliknende rettssak. Faren og onkelen min fikk 15 år. Alle de opplysningene vi har fra rettssaken vitner om at jeg var uskyldig. Vitnene motsa hverandre og kunne ikke identifisere meg i retten. Vitnet fra forsvaret stadfestet at aktoratetes vitne ikke var på drapsstedet. Dommeren slo fast at forsvarets vitner var mentalt syke. Andre vitner ga meg alibi på tidspunktet for drapet. Amnesty International konkluderte i sin undersøkelse at hele saken var oppkonstruert. Jeg var et politisk symbol, og jeg skulle knekkes.

Den første perioden i fengslet, i mer enn ni månadar, ble jeg torturert. Blant annet ble jeg hengt opp på en jernstang bundet på hender og føtter, slått med stokker og med elektriske kabler. Jeg ble pisket, utsett for elektrosjokk, og fikk systematisk ødelagt søvnen. Jeg satt med fotlenker i sju år.

Kona Afrah, og jemenske aktivister arbeidet utrettelig for meg, både nasjonalt og internasjonalt. Amnesty International spilte en avgjørande rolle for at eg slapp ut av fengslet. Faren min døde høsten 1998 delvis som følge av mishandlingen i fengselet. Menneskerettsforkjemparen, Abdulaziz Yassin Al-Saqqaf, som hadde engasjert seg sterkt for meg døde i juni 1999 underlige omstendigheter.

Jeg skrev dikt helt fra jeg gikk i gymnaset. Jeg ble kjent for skrivekunsten min under studietiden. Da publiserte jeg dikt og artikler i ulike studenttidsskrift ved de arabiske universitetene. Jeg sendte dem fra fengslet gjennom venner. De sørget for at de ble trykt i aviser over hele den arabiske verden. Etter 1990 ble det lettere å få ytret meg i hjemlandet.

I begynnelsen av 1990-talet hadde altså Amnesty International engasjert seg i meg. Det ble etter hvert et langvarig internasjonalt press, blant annet fra Pen International og andre organisasjonar for å få meg frigitt. Her spilte norsk diplomati og Den norske Forfatterforening en sentral rolle. I februar 1998 slapp jeg brått fri, og ble umiddelbart satt på et fly til Stavanger. Jeg hadde kommet inn på programmet til International Parliament of Writers. Stavanger kommune hadde opprettet et fristed i byen for forfulgte forfattere. Jeg var byens gjesteforfatter i disse to årene.