Svartfossen

«Dybvig skildrer livet som et tragisk spill, men samtidig som morsom komedie, full av besynderlige situasjoner og merkelige detaljer. (…) På ett plan er disse bildene en form for tidskapsler, for de opptar i seg en mengde kunst- og kulturhistoriske tråder, klanger og referanser. (…) Billedsuiten forteller nok en historie, men den har ingen rød tråd; Dybvig gir oss en stor serie enkeltepisoder om mennesker som bare dukker opp, uforklart, og som ofte relaterer til andre av disse skikkelsene nettopp gjennom sitt utenforskap, sin skadeskutthet, sin ufølsomhet osv. I boken ledsages tegningene av korte, lakoniske tekster. (…) Noen av tekstene er rene perler og spiller godt opp mot bildene (…) Dybvig demonstrerer at tegnekunsten hans holder et høyt internasjonalt nivå, i teknikk, form og innhold.»

"en fantastisk flot og fængslende bog (…) billede og tekst i denne bog er dybt afhængige af hinanden (…) På trods af bogens noget skæve format, som ikke kan klassificeres som en klassisk tegneserie, rammer den læseren med en melankoli og undren over tilværelsens absurditeter. Dens skæve form stemmer perfekt overens med det skæve indhold. Formentlig er det netop det, som gør, at bogen rammer plet."

"Svartfossen er en slags samling av illustrerte korttekster (…) en situasjons- og tilstandsbeskrivelse som bringer leseren inn i en gåtefull verden. Per Dybvig tegner bildet av et samfunn og mennesker i oppløsning. (…) Like fullt er boken preget av en fortellerglede som tegner opp et absurd landskap for leseren. Figurene er fanget i et uoversiktlig spill. Det finnes ingen vei ut. Det er tragisk, men det er også morsomt. (…) Dybvig (født 1964) viser seg som en mester i tegnekunsten ved at han varierer (og behersker) et sett av ulike uttrykksformer og tegneriske teknikker. For selv om hovedinntrykket er dystert, er de mettede flatene i de dystreste tegningene kontrastert av lyse og uttrykksmessig luftige tegninger."

"Per Dybvigs Svartfossen er helt spesiell. I begynnelsen trodde jeg det var en historie, men så var det ikke det – og så var det det likevel. Høres tullete ut å si sånt, men altså: Dette blir en samlet fortelling om det å være et ensomt menneske – sett gjennom flere mennesker. På et sted ved en foss, ikke ulikt David Lynchs dystopiske Twin Peaks (...) Som tegner er han også svært mangfoldig – fra temmelig surrealistiske, figurative tolkninger av motivene i ofte lette, lyse farger til mer abstraherte visjoner i svart-hvitt. (...) Selv de mest perfid-perverse surrealistiske motiver får alltid en vakker utførelse."

"Boka er bygd opp av scener beståande av ein kort tekst – oftast berre ei setning eller to – og ein heilsides illustrasjon. (…) Dybvig vekslar elegant mellom det vare og poetiske uttrykket, og ein rå, ekspressiv strek – frå skarpe personskildringar til stemningsfulle, livlause tablå. Tekstane er såleis, i alle fall for meg, fyrst og fremst oppspark til refleksjon kring det visuelle: Dybvig styrer ikkje lesaren, men han gjer sitt for å tvinge oss til å bruke tid på bileta. Og for all del, det er det verdt."