Sunniva får ikke ro på seg før hun finner ut hvorfor lefsene på underlig vis forsvinner fra baksteboden. I den travleste tiden mot jul mottar hun et mystisk bud fra prestegården, og overraskelsen er stor når hun skjønner årsaken.
Gjennom vinterdagene gnager den evige uroen dem alle – at noen skal være uforsiktige med varmen, så det oppstår ildebrann.
«Hvorfor ligger du her?» gispet Johan. «Du har vel ikke gjort deg ille?» Sunniva reiste seg skjelvende. Hvor lang tid hadde det gått? Kroppen hennes var gjennomkald og lemster, og hun så at det hadde tatt til å mørke ute. «Jeg må ha falt i uvit,» mumlet hun hest. «Det er så lenge siden jeg har sovet, og jeg var så trett.» Gråten boblet over i henne. «Jeg fant vuggen du laget,» hikstet hun. «Den er så vakker.»
