Forsoning og svik (Heftet)

Serie: Anna fra Røros 5

Forfatter:

, Kjetil Nystuen (Illustratør)

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Illustratør: Nystuen, Kjetil
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Anna fra Røros
Serienummer: 5
ISBN/EAN: 9788202538941
Kategori: Serieromaner
Omtale Forsoning og svik
Johan, Heine og Anna er mistenkt for å være skyld i den tragiske ulykken der en liten gutt druknet. Johan og Anna tiltrekkes av hverandre, men etter å ha blitt sveket to ganger, er Anna redd for at det kan skje igjen.

– Vi skal finne ut av det sammen, gjentok han med hviskende stemme, fortsatt med kinnet mot hennes. Og munnen mot øret, så hun kunne kjenne den varme pusten hans. – Sammen, Anna. Raseriet og indignasjonen hun hadde følt for litt siden, smeltet. I stedet følte hun seg myk og varm. Kanskje hadde han rett. Kanskje kunne de finne ut av det sammen.

Til toppen

Andre utgaver

Forsoning og svik
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Annikki Øvergård:

Om forfatter
Annikki Øvergård er et pseudonym for Annikki Torgersen (f. 1957) og Jan Erik Øvergård (f. 1955). Hun har bl.a. grunnfag i folkelivsgransking og mellomfag i folkeminnevitenskap. I tillegg er hun billedkunstner. Han er oppvokst på et gårdsbruk i Østerdalen og har arbeidet som journalist i en rekke år.
Utdrag

– Var De på broen sammen med deres bror, Henrik, og journalist Johan Fjeld, frøken Ingeborg Anna Smedbakken? Var De delaktig i hendelsen som førte til den unge guttens tragiske død? Lensmannen hevet røsten og ble enda mer formell. Det skrapte illevarslende i pennen til betjenten. Han satt med bøyd nakke og skrev i den store protokollen. Anna svelget og svelget, greide ikke å tenke klart. Klarte ikke å fatte de grusomme beskyldningene. – Taushet fra Deres side vil kunne bli oppfattet som en bekreftelse, kom det myndig fra lensmannen. – Men vi var jo ikke der! Omsider fikk hun stemmen tilbake. Men skjønte det ikke lød særlig overbevisende det hun sa. Stemmen skalv, og hun greide ikke å møte det kvasse blikket til lensmannen. – Har De noen som kan styrke den påstand at De var et annet sted på angjeldende tidspunkt, på aftenen mandag for en uke siden? Hun forsøkte å tenke, men frykten sto i veien. Kroppen skalv, og hodet var som fylt med ull. Hun maktet ikke å finne noen knagg å henge tankene på. Dagene og kveldene var så like, de gikk i ett. Hun hadde alltid noe som skulle gjøres. Heine og Bessfar som skulle ha mat, klær som skulle vaskes og repareres, sauefjøset morgen og kveld. Og smia og alt arbeidet der. Av og til sammen med bestefaren, men oftest alene. Det var ikke noe mønster i akkurat det. Og nettopp denne ene kvelden? Hun var ikke i stand til å huske om det hadde vært noe spesielt. – Jeg er alltid hjemme eller i smia, sa hun. – Så Bessfar kan sikkert … Hun skjønte i det samme at et vitneutsagn fra Bessfar, eller fra Heine for den del, neppe ville bli tillagt større vekt, siden de var i familie. Hun hadde også denne andre historien friskt i minne, da bestefaren skrev under på salg av bruket og smia, uten å vite hva som sto i kontrakten, fordi han var drivende full. Så lensmannen ville neppe anse ham som et troverdig vitne. Og andre som kunne gå god for henne, fantes ikke. Det måtte i så fall vært Hjørdis. Men hun visste at de ikke hadde vært sammen mandagen. Derimot hadde de sett hverandre tirsdag, dagen etter at Iver var funnet i elva. – Jeg er redd et utsagn fra Deres bestefar ikke kan tillegges noen særlig vekt, sa lensmannen som et ekko av tankene hennes. – Men hvem er det som påstår å ha sett oss? Dette er helt absurd! Lensmannen betraktet henne og var taus en god stund. – Jeg har allerede ved en tidligere anledning fortalt frøken Smedbakken at vi ikke ønsker å gå inn på hvem som har kommet med disse vitneutsagnene. Men som jeg også tidligere har sagt, kommer det fra troverdige borgere av vår Bergstad. Vi kan ikke se at disse personene skulle ha egen vinning av å komme med falske, påhittede utsagn, om det er det De insinuerer. Ikke det? tenkte hun, og var så sint at hun skalv. Helst ville hun ha hylt ut all sin vrede til lensmannen. Skreket at skulle ikke familien Franzén, både Gubben og Christopher, ha interesse av å ramme dem? Lensmannen, om noen, visste da godt hvordan Franzéns hadde vært ute etter smia. Hadde det ikke vært for Mobros rådsnare handling, hadde de sittet på bar bakke nå, rundlurt av den griske kjøpmannen. Og lensmannen visste nok godt at Georg Franzén hadde prøvd seg på nytt. Gått ens ærend til smia for å tilby en såkalt minnelig ordning. Som var det Franzén som satt og bestemte hvem som skulle tiltales eller ikke for ugjerningen mot stakkars vesle Iver. Men kanskje hadde kjøpmannsfamilien langt på vei denne makten. Og de nye beskyldningene, mot henne og Johan, visste hun kom fra samme hold. Fra den motbydelige Christopher. Det var hevnen for at hun nektet å la Heine umyndiggjøres. Nektet å overdra smia til Gubben Franzén mot at han påtok seg å være verge for broren. Hun var så sint at hun boret neglene inn i håndflaten. Prøvde å puste rolig inn et par ganger for ikke å la seg overmanne av raseriet som hadde bygd seg opp.

Til toppen

Bøker i serien