Den onde arven (Heftet)

Serie: Veien hjem 14

Forfatter:

, Eline Myklebust Madsen (Illustratør)

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Illustratør: Madsen, Eline Myklebust
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Veien hjem
Serienummer: 14
ISBN/EAN: 9788202538026
Kategori: Serieromaner
Omtale Den onde arven
Kornelia hadde gledet seg til å feire 17. mai, men Karen Breili har sørget for at det blir alt annet enn en gledens dag.

– Det bryr jeg meg ikke om. Hun er ikke barnebarnet mitt lenger. Hun er ... hun er en tyskerunge. Stemmen sydet av forakt.
Jonas var blitt blek. Kornelia satt som forsteinet og tviholdt på Karijanne mens tårene strømmet nedover kinnene. Hun prøvde å ikke gråte, men de såre hikstene lot seg ikke stanse.

Til toppen

Andre utgaver

Den onde arven
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Ellinor Rafaelsen:

Om forfatter

Ellinor Rafaelsen er født 24.august 1945 i Mo i Rana og har vokst opp samme sted. Hun er skilt og har to voksne sønner, svigerdøtre, tre barnebarn og ett gudbarn. Ellinor har bodd syv år på Svalbard, men er nå bosatt i Drøbak. Hun har også en leilighet i Spania som brukes med jevne mellomrom. Ellinor reiste til London som 17-åring, etter endt realskoleeksamen, for å jobbe som au pair. Fire år senere giftet hun seg og flyttet til Oslo, der hun fikk jobb i resepsjonen i Ernst G. Mortensens forlag. Hun har alltid likt å skrive, og skrivekløen våknet for alvor da hun havnet som ansatt i et forlagshus. Det begynte med små noveller for ukebladene. Senere ble hun flyttet over til redaksjonen i Norsk Ukeblad, der hun var innom samtlige avdelinger i redaksjonen. Deretter begynte hun å jobbe som frilansjournalist for ukebladet Hjemmet. Hun leverte romaner til Hjemmet samtidig som hun jobbet som journalist.

I 1990 debuterte Ellinor som bokforfatter i USA, med romanen ”Champagne and Peanuts” under navnet Lena Rafael. Året etter fikk hun forespørsel fra Gyldendal Norsk Forlag om å skrive en kort serie med underholdningsromaner. Det ble fem bøker. Disse er senere utgitt som starten på en lengre serie, ”Nordlysets døtre”, hos J. W. Cappelens Forlag AS. Samtidig begynte hun på Katja-bøkene, en serie for ungdom bestående av 15 bøker, utgitt på Gyldendal. Hennes første serie hos J. W. Cappelens Forlag AS, ”Amulettens kraft”, som består av 20 bøker, ble lansert i 2001. Serien er senere utgitt med tre og tre bøker slått sammen til en bok. Etter det har hun skrevet seriene ”Nordlysets døtre” (12 bøker), ”Hittebarnet Alicia” (15 bøker), ”Farsarven” (18 bøker), ”Polarnetter” (18 bøker), ”Annas skjebne” (18 bøker) og "Nye horisonter" (20 bøker). Hennes siste serie er ”Veien hjem”. I tillegg til seriebøkene har hun skrevet dokumentarromanen ”De tok mitt barn”, barneboken ”Bjørnar”, som handler om en isbjørnunge – og en suvenirbok om Svalbard.

Ellinor elsker å reise, og de fleste av hennes serier tar leserne med ut av Norge, til land hun tidligere har besøkt, der hun har fått inspirasjon til bøkene sine. Hun skriver gjerne fra nyere tid (fra begynnelsen av 1900 – opp mot vår tid), og er opptatt av å skildre hverdagsmennesker som vi alle kan kjenne oss igjen i. Selv om miljøene hun skriver fra kan være fjerne og eksotiske, er hun opptatt av gjenkjennelse; menneskelige følelser og adferd, som hun fletter inn i handlingen.

Ellinor er også en ivrig fotograf og er sjelden å se uten et kamera. I 2012 hadde hun en fotoutstilling med bilder fra Svalbard på Avistegnernes hus i Drøbak. Hennes interesser, foruten å skrive, er foto, reiseliv og mennesker. Strikking og kryssord er også noe hun fyller kveldene med. Hun liker å møte nye mennesker, gjerne fra forskjellige land og kulturer. Hun elsker vakker natur og er opptatt av å ta vare på alt som lever – fra en liten maur til de større, utrydningstruede artene. Hun snakker engelsk og tysk, litt fransk og holder nå på å lære seg spansk.

Utdrag

Lenger oppe i gaten var folk begynt å strekke hals da de hørte hornmusikken nærme seg. Så kom to politimenn, staselig antrukket i lange, dobbeltspente frakker med blanke kapper og luer med skjerm, marsjerende foran flaggborgen – en allé med norske flagg. Men Kornelia verken så eller hørte. Inne i hodet hennes steg et sus, et sus som formet ordene tyskerunge om og om igjen, til det til slutt føltes som om ordene skulle sprenge hele henne. Hun tok et fast grep om håndtaket på barnevognen, gjorde helomvending inne i folkemengden og presset seg frem, bort fra gaten der barnetoget om mindre enn et minutt ville passere til tonene av «Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange». Bak seg hørte hun Jonas rope, men hun lot seg ikke stanse. Som et jaget dyr presset hun barnevognen foran seg gjennom folkemengden i så stor fart at hun ikke rakk å svinge unna folk som kom i hennes vei. Hun traff hoften til en kvinne, som ropte høyt og hyttet med knyttneven etter henne, og et kjærestepar som sto og holdt hverandre i hendene, ble nødt til å slippe taket i hverandre og hoppe til hver sin side for ikke å bli påkjørt da hun kom brasende. Karijanne satt støttet opp av puter. Hun klappet med små hender på det heklede teppet mens hun smilte til alle de passerte med små, hvite melketenner i både under- og overkjeven. Kornelia stanset ikke før hun var ute av folkemengden, der gaten nærmest var folketom. Da var det Jonas, som kom hastende etter henne, som tvang henne til å stanse. – Kornelia! Kornelia ... stans! Du kommer til å velte vognen om du fortsetter i den farten! Han var oppe ved siden av henne, grep henne hardt i den ene armen og holdt henne tilbake. Kornelia stoppet. Ikke bare fordi Jonas ba henne om det, men også fordi det brant i lungene og stakk i siden etter den anstrengelsen det var å løpe i motbakke med en barnevogn foran seg. – Kornelia, det nytter ikke å løpe fra seg selv, sa han bestemt og så hardt på henne. – Jeg hørte også hva de sa, disse menneskene, men det har hele tiden vært folk i byen som har spekulert i dette, og som har hatt sine oppfatninger om hvem som er Karijannes far. Dette er ikke nytt, selv om det er en stund siden folk har snakket om det. Han la en arm om skuldrene hennes. – Det er ingen som vet noe sikkert. Det er ... – Jo, det er det, avbrøt Kornelia ham med en hardhet i stemmen som overrasket dem begge. – Det er én som vet det. – Hun fra Lofoten? Hushjelpen til fru Vinge? Jonas ble smal i øynene. – Ja. Karen Breili, svarte Kornelia og prøvde å rive seg løs fra grepet om skuldrene, men Jonas holdt henne fast. – Hun vet det. Og hun har sannelig ikke vært sen om å gå ut og fortelle det videre.

Til toppen

Bøker i serien