«Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dage.»
– Sigrid Undset
Konserten på Metropolitan-operaen har skapt en enorm etterspørsel etter Oda, og herr Due ringer stadig og frister henne med nye, spennende oppdrag og samarbeidspartnere. Når hun reiser, har hun alltid dårlig samvittighet, og det sliter på forholdet mellom Johannes og henne.
Jo og Tarzan er stadig på farten, uansett vær og føre, men en dag blåser det opp til storm mens de er ute. Oda venter engstelig på at de skal komme hjem – men forgjeves.
Alt de hørte, var vinden som ulte, og knakingen fra trær som stønnet under vekten av tung snø. Oda var nesten lammet av angst. Helst ville hun ha lagt seg ned og latt seg begrave av snøen – forsvinne under et lag av hvitt, hvor hun bare kunne sovne inn. Da ville hun slippe å tenke, slippe å føle den nagende redselen for at de ikke ville finne Jo.
