Cathrine bærer et knugende hat overfor Fredrikke, kvinnen som har frarøvet henne det kjæreste hun har, og hun sverger hevn.
Marika har med uro og usikkerhet ventet på livstegn fra Henning, og da han endelig kommer og sågar frir, er lettelsen stor. Men lettelsen blander seg snart med andre følelser.
Det ble for mye for Marika. Som om alt gikk opp for henne først nå. Hun skulle virkelig gifte seg, hun og Henning skulle bo under samme tak som moren hennes. De skulle endog sove i samme seng som foreldrene hennes hadde gjort en gang. Spise ved samme bord … snakke, le, kanskje være uenig innimellom. De skulle elske …
