Emma blir vitne til en rystende hendelse som fyller henne med angst.
Karen kjemper seg gjennom dagene, mens Augusta og barna prøver å hjelpe henne så godt de kan.
Ragna sparket av seg tøflene, krøp opp i sengen og la armene rundt midjen hennes. Lenge lå de og lyttet til hverandres pust.
– Hvorfor er du redd, mor?
– Det ... det er jeg vel ikke.
– Jeg vet det nok, men det trenger du ikke å være. I morgen kommer du til å føle deg mye bedre, og dagen etter, og dagen etter ...
