"Det finnes ingen kamp - så opphissende, så intens og så full av oppofrelse som den en god lege fører mot døden. Den kan være av rent sportslig art, men den kan også være full av sjelelig anspennelse og hypnotisk villen. Legene har jo den fordel at de stor på livets side, - å kjempe i pakt med hele det seige apparat som heter de vitale funksjoners selv-oppholdelsesdrift. Dr. Jonas Fjeld kjempet en sådan kamp ved Isabella Duncans sykeleie."
Øvre Richter Frich (1872-1945) var i sin tid en kjent journalist og Norges mestselgende forfatter, med et samlet salg på over to millioner bøker. I etterkrigstiden har Richter Frich blitt kritisert av bl.a. professor Willy Dahl i 1975 som «den norske triviallitteraturens mest erklærte rasist og voldsromantiker; han er antikommunist av det mest vulgære, hetsende slag, og det er klare fascistiske trekk i alt han har skrevet». Christopher Hals Gylseth gir et annet bilde i sin biografi fra 1997: Visst var Øvre Richter Frich rasist, men de rasistiske synspunkter som kom til uttrykk i hans romaner var alminnelig aksepterte oppfatninger i mellomkrigstidens Norge og Europa. Ikke bare blant fascister og nazister, men også i de brede lag i folket, blant moderate politikere, jurister og akademikere. Men han omtalte heller aldri fascismen eller nazismen med annet enn forakt.
