La det bare bli blåmerker igjen

Pedro Carmona-Alvarez er født i 1972 i Chile og er delvis oppvokst i Norge. Han gav med debutsamlingen Helter (1997) et vitalt tilskudd til norsk poesi. En sterk og original stemme, som bærer med seg påvirkninger fra et annet kontinents lesning og dannelse. Sist ut var Hjemmelekser i 2007.

Pedro Carmona-Alvarez "før-debuterte" i Signaler (Cappelens årlige debutant-antologi og som han nå selv er redaktør for) i 1993, og har vært elev ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Han arbeider også med gjendiktninger fra spansk. Pedro Carmona-Alvarez er også medredaktør i litteraturtidsskriftet Vagant. Pedro spiller dessuten i bandet Sister Sonny, hvor han skriver tekstene og synger, samt spiller flere instrumenter.

Steinar Opstad om Pedro i introduksjon til antologien Sannheten kom som et dikt:

Pedro Carmona-Alvarez (f. 1972) er en dikter som ikke først og fremst søker den presise poetiske formuleringen, slik jeg forstår ham, men i stedet ønsker å holde diktet åpent mot en verden av ulike språk og attityder til virkeligheten. Det energiske språket han tar i bruk i diktene forteller meg at han ser på hvert dikt som et forsøk på å gripe en større virkelighet – og hvert forsøk er stort nok, for det fins ikke noen endelig versjon av det som skal fortelles eller framstilles. Spesielt kommer en slik holdning tydelig fram i hans seneste samling, Clown Town, som i sin kretsing omkring ”hukommelse”, ”historie” og ”barndom” stadig nekter å lukke seg inn i sin egen verktilstand, men i stedet lar hver tekst utgjøre ett moment i søkenen etter det som er den bakenforliggende historien. Man kan finne en slags anti-elitær, eller gjerne: anti-litterær, holdning hos ham i den forstand at det ikke ser ut til å være noe skille mellom høy- og lavkultur, verken i diktenes estetiske form eller i orienteringen mot fenomener i verden. Han er inkluderende mot vitenskap og fakta, religion og mytologi, film og populærkultur – og medias rolle i det moderne og, spesielt, det unge menneskets liv anses som like viktig som den litterære påvirkningen.

I svensk samtidslyrikk fins et språklig fenomen som flere steder er blitt omtalt som en spredningens estetikk, representert ved navn som Fredrik Nyberg, Lars Mikael Raattamaa, Ulf Karl Olov Nilsson osv. Denne retningen kjennetegnes av en utpreget heterogenitet hva gjelder innflytelser til skrivingen. Det personlige, dagboksaktige fragmentet kan i diktet få virke sammen med refleksjoner over historien og den politiske virkelighetens gang, og ofte oppstår det dikt med et så potensert refleksjonsnivå at de i like stor grad kan leses som essays.

Det kan være fristende å lese Carmona-Alvarez` dikt inn i en slik nordisk kontekst, pga. den foreningen av virkelighetsområder som finner sted i diktene hans, samt at han på ingen måte søker å oppfylle klassiske idealer i utformingen av dem. Det er noe raptus-aktig og vitalt over Carmona-Alvarez` dikt som tiltaler meg umåtelig; diktene overskrider hele tiden grensen for det avsluttede eller formendte. De stritter imot enhver form for sementering.

Men å koble Carmona-Alvarez utelukkende til en samtidsnær nordisk sammenheng blir fort galt, da hans geografiske utgangspunkt er Chile, som foreldrene hans flyktet fra etter militærkuppet i 1973. Pedro var 11 år da han begynte å lære seg Norge og det norske språket å kjenne. Hva dette kan ha betydd for hans inntreden i litteraturen kan man bare spekulere rundt. Men det er vel relativt innlysende at en slik geografisk og språklig forflytning må ha vært avgjørende for hvordan hans poetiske språk har utviklet seg. Vitaliteten i prosjektet kan gi assosiasjoner til spanskskrivende poeter som Federico Garcia Lorca, Pablo Neruda og Cesar Vallejo, spesielt den hymniske åren i språket hans, som ikke har sin rot i melankolien, slik den ofte har innenfor arven fra den tyske romantikken, men som snarere virker transparent og avklart. ”Døden er vanskelig å uttale”, står det i et av diktene, og ut ifra hvordan han skriver, må jeg gi ham rett. For i Carmona-Alvarez sine dikt er ”døden” en størrelse som viser seg først etter en utladning av den poetiske kraften – og da er diktet kanskje allerede over?

Steinar Opstad
(Teksten er hentet fra antologien Men sannheten kom som et dikt, Kolon Forlag 2003)