En dag får Elisabeth et brev fra lensmannen, som ber henne møte opp ved fossen. Ola følger henne, men ved fossekanten blir Elisabeth dyttet i ryggen. Hun detter mot en stein og river Ola med seg i fallet.
Elisabeth stirret noen sekunder på vannmassene som fosset nedover mot kulpen, før det gikk opp for henne hva som hadde skjedd. Ola!
Hun holdt seg i noen grankvister mens hun ålte seg forsiktig nedover. Det var glatt og sleipt, men på forunderlig vis kom hun seg ned til kulpen.
”Ola! Er du der?” Hun skrek og hylte for å overdøve fosseduren, men hun kunne ikke høre ham.
