I dette oppfinnsomme og klargjørende essayet tar Lerner utgangspunkt i hatet mot poesien i sitt forsvar av kunsten. Gjennomgående forsøker han å forklare den edle feilslutningen som ligger til bunn for alle virkelig gode og virkelig dårlige dikt: impulsen til å overføre et individs erfaring til en samlet eksistens på tvers av tiden.
Omtale
Forfatter(e)
Anmeldelser
"Hatet mot poesien ristar både i hatet og i kjærleiken til poesien. Slik blir boka ein intellektuell oppkvikkar som stiller det råkande spørsmålet om i kor stor grad poeten må slokke lesarens tørst etter ei meining som går ut over poetens individuelle erfaring for å lyse opp den verda vi har til felles."
Margunn Vikingstad, Morgenbladet