Ti år har gått på Doktorgården, og Elen strever med å gi slipp på det som en gang var. Barna er i ferd med å bli voksne, og Anna legger seg etter Cornelius. Han vil ikke vite av henne, og hun planlegger en grusom hevn.
– Hva gjør du her? Frid lød så glad at det mørke snørte seg om Annas hjerte så hun nær klynket. – Ikke noe, mumlet hun, men ble stående og betrakte den ekle ungpiken med de visne bena. Sola var i ferd med å gå ned bak Skåbufjellet. De siste solstrålene fikk fjellene til å glitre. – Venter du på Cornelius? spurte hun med hes stemme. – Nei. Anna presset armene om overkroppen. Et gufs av uhygge for i henne. Om ingen gjorde noe, kom Cornelius til å dra.
